Fastepraksis setter i gang massevis av tanker og refleksjoner for min egen del. Det er jo fint. Det er vel litt av meningen.
Likefullt sliter jeg.
Refleksjonene er vel og bra, men noen ganger blir jeg litt overveldet av fastetidens intensitet. Eller av en følelse av fromhet. Er det ikke med Gudsrelasjonen som med alle andre relasjoner. Jeg må være litt i fred av og til, og i fasttiden er relasjonen kanskje på det mest intense. Satt i system som merkes på både kropp, sinn og relasjoner. Jeg får av og til assosiasjoner til et lengre ferieopphold med venner eller familie. Når vi er over på dag 4 eller 5 gleder en seg til slutten. Hvis det går lengre blir det enten uutholdelig eller det går over i å bli en litt hverdagslig ting. Det siste er det beste. Feriefølelsen er ofte over uansett etter 3-4 dager. Hverdagsfølelsen er mer en “feriehverdagsfølelse”.
Hva da med Gud og relasjonen vår. Fromhet er fint, men samværet med Gud bør begrenses det også, kanskje? Eller bare gli inn som en del av hverdagen - som en integrert del av kroppens, sinnets og relasjonenes vanlige rytme? Noen steder stenger jeg døren og vil være i fred, også i min relasjon til Gud. Samlivet har sine grenser, dét også. Men er det mulig å sammenligne samlivet med andre mennesker til mitt eget forhold til Gud?
Hva annet har vi å sammenligne med - som mennesker?
Jeg finner en form for trøst i det, og i at relasjonen nå er på sitt kanskje mest intense. Om en uke er denne tiden over og jeg kan gå tilbake til hverdagen. Det er også fint.
Stikkord: fasteslutt, relasjon
Skrevet av Steinar Ims | Inger kommentarer »
Fra forarbeidet til forestillingen "Sakrament og sandpapir" Danser: Solveig Styve Holte, Foto: Hanna Gjermundrød
Det er rart å være koreograf. Enda rarere å være kirkeromskoreograf. En forestilling tar 4 ulike retninger i 4 ulike rom. Jeg har nettopp avslutta en turné: Paulus, Kolbotn, Kongsberg og Maria på Gran. 4 ulike tekniske utfordringer, 4 ulike publikum. Og en personlig beretning om feilslått fromhet (”Sakrament og sandpapir”).
Jeg leser om humringen rundt Teresa av Avillas “bekjennelser” (Steinar Ims siste blogginnlegg) - og jeg ler ikke så veldig. For denne fortiden er ikke fjern. Jeg er i det hele tatt usikker på hvor fortidig det er at kristne jenter skammer seg over sin “jentethet” - og i sin tur sin kvinnelighet.
I vår tid er det ikke sjelden fortellinger om ungdomstidens utskeielser kan blåses opp i pressen (tenk på Mette-Marit!). Jeg påla meg selv i forestillingen å fortelle en fortelling om en (over-)from ungdomstid - og spør meg om ikke det er mer skambelagt enn å bekjenne sine ungdoms”synder”. Ungdomssynder er sjarmerende. Gravalvorlige og fromme tenåringer er mest trist.
Så har jeg blitt voksen. Jeg lurer på om mitt forsøk på å revitalisere faste for meg selv er en forlengelse av min ungdoms anstrengte fromhet. Kanskje.
Det rare er at jeg liker ordet “fromhet”. Jeg liker å la kirkeåret påvirke livet mitt. Hvorfor ikke? Årstidene påvirker meg enormt. Frilanserlivets skiftende faser kaster meg hit og dit. Midt i dette liker jeg å lage meg små, trygge rom inne i det store kirke(år)rommet.
Steinar gjør også et poeng av det: Fromhet foregår i en kontekst. Sunn fromhet kan ikke hentes fra gamle oppskrifter. Fromhet som ikke er tar inn den tid, det rom og de relasjoner den er plassert i, er farlig. Å la seg inspirere (eller more) av fortidig fromhet er spennende, men når vi skal forme religiøse praksiser for nye tider er det så viktig å ærlig undersøke: Er dette i skaperen, frigjørerens og livgiverens navn? Med andre ord: lærer vi ungene og oss selv praksiser som bidrar til å skape, frigjøre og gi liv? Eller driver vi generell “oppstramming”?
Som dansekunstner går jeg kroppens vei for å stille slike spørsmål. Og kroppen - inkludert de delene av den som leser tekster og reagerer og reflekterer over disse - den gir svar.
Stikkord: fromhet, relasjon, rom, tid
Skrevet av Margrete Lüthje Kvalbein | Inger kommentarer »
Innlegg (RSS)