Jeg holder på med en omfattende revisjon av Kirkens Nødhjelps flerårige landplan for Eritrea. Det er tungt og krevende arbeid – synes nå jeg. Situasjonen i landet skal beskrives – historie og politikk, økonomi og utvikling, situasjon for kvinner og barn, forskjeller mellom fjernereliggende og fattigere områder og sentrale og mindre fattige strøk. Helse og utdannelse. Jeg må referere til konvensjoner og menneskerettigheter. Bekrivelsene skal være ”rettighetsbasert”, og jeg må fremheve hvem som har rett og hvem som har plikt. De fattige har rett. De som ikke får delta i beslutninger fordi de er kvinner, har rett. De som ikke får gå på skole, har rett. De som ikke får hjelp i tide til å bære fram levende fødte barn, har rett. Jentebarna som blir omskåret og får ødelagt sitt kvinneliv for alltid, har rett. Kvinner og jenter som må gå kilometervis for å hente vann – som kanskje ikke en gang er rent – har rett. Barna som er sultne, har rett. Jeg? Jeg har plikt, Kirkens Nødhjelp har plikt, kirkene i Norge har plikt. FN med sine institusjoner i landet har plikt. FNs sikkerhetsråd har plikt. Obama i USA har plikt, Jens – statsminister – og Jonas – utenriksminister - har plikt! Myndighetene i Eritrea har plikt.
Men – de fattige, de sultne, kvinnene og barna har også plikt, fordi de selv er med i arbeidet for å få et bedre liv, et verdig liv. Vi snakker om deltakelse. Jeg tror at det nesten er det viktigste vi gjør – å arbeide sammen med dem som har rett, dermed får de plikt. Å anerkjenne en annens ansvar og plikt er å respektere den andre. Og er det noe menneskene her i Eritrea fortjener, så er det respekt.
I mitt arbeid med landplanen forsøker jeg å sette opp mål – hovedmål og delmål. Vi har diskutert og planlagt, vi har snakket med myndighetspersoner og Kirkens Nødhjelps ledelse ,og vi har orientert og blitt orientert av norske myndigheter som støtter arbeidet. På toppen av planleggingspyramiden har jeg forsøkt å formulere en visjon. Kirkens Nødhjelp over hele verden har jo en visjon som jeg synes omfatter alt vi gjør og hvordan vi gjør det: ”Sammen for en rettferdig verden”. Ut fra denne forsøker jeg meg på en ”undervisjon” for Eritrea: ”Sammen for et verdig liv – for dem som har rett og for dem som har plikt”. For de som har plikt, skal også arbeide med verdighet.
Og så videre nedover i planleggingspyramiden, hva er hovedmålet? Jo, jeg forsøker meg slik - litt klumpete oversatt fra engelsk: ”Et bedre liv for folk I fjernereliggende og fattige strøk gjennom arbeid for likhet mellom kjønnene - mot kjønnsbasert vold, gjennom matvaresikkerhet og tilførsel av vann og klimatilpasning - med en tilnærming som fremmer deltakelse, likhet og beskyttelse.”
Krunglete? Ja, slike formuleringer blir ofte det. Men det vi allerede arbeider med og det som vi gjerne vil videreutvikle, er altså innenfor tre hovedområder: Vann og mat som hører nært sammen. Klimatrusselen som henger nøye sammen med vann og mat, men som også dreier seg om alternativ energi og bevaring av skog. Og så er det dette med ”gender”, et lettere ord å håndtere enn ”kjønn”, synes jeg. Men i alt det vi gjør, må vi fokusere på kjønnsroller. Her kommer kjønnsbasert vold inn, og er det noe som kan betegnes som vold mot jenter og kvinner, så er det kvinnelig omskjæring.
Vann, mat, klima og kjønnsroller. Dette må jeg komme mer tilbake til i min neste blogg.
Dette er det som opptar meg mye i en fastetid, og så tenker jeg på profeten Jesaja’s budskap: ”..slik er fasten som jeg vil ha:… at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, og ikke svikter dine egne”. Og jeg fortsetter min lille faste og ber og trygler for dem jeg er glad i og som har det vanskelig, en syk mor og hennes familie og folk og land her hvor jeg bor nå – sammen med min mann som nå er tilbake fra en lengre reise. Det er godt å ha noen å dele med. Og jeg tror fremdeles på under – slik jeg skrev det i min første blogg.
Innlegg (RSS)