Sola tar godt nå, og midt på dagen i dag var det nesten litt vårlig da det begynte å dryppe fra taket. Før den blå ettermiddagstimen kom, hang det en lang istapp utenfor spisestuevinduet.
“Melting ice, a hot topic” var tema for en miljøkonferanse i fjor, som blant andre Den norske kirke deltok i. Is smelter, verdenshavene stiger, jorda vår slik vi kjenner den, er truet. Is som smelter er et tegn på fare. Vi må handle før det er for sent. Is som smelter er også et tegn på håp. En vår som er i anmarsj.
Fastetiden er en tid for ettertanke og for handling. En tid for å ta grep, små og store, grep som er miljøvennlige, som er bærekraftige. Hva kan jeg i min hverdag, i mitt liv, gjøre for å medvirke til en bærekraftig livsstil? Fastetiden er også en tid for håp. Snøen og isen som smelter fra hustaket vårt er et tegn som gir håp. Våren er i anmarsj, livet lever, livet er sterkere enn døden. Påska og den oppstandne Kristus er fortsatt langt der framme, men tegnene er her.
Da jeg kikket ut i hagen i deg tidlig var det vanskelig å ane vårtegnene. Da disiplene gikk i skjul etter Jesu korsfestelse var det nesten umulig for dem å få øye på livstegnene.
Min vanding gjennom fasten er en vandring hvor jeg leter etter håpstegn. Håpet om at livet lever. Håpet om at Kristus vil oppstå.
Innlegg (RSS)