Jeg hadde besøk av Kaleli Mully fra Kenya nå i dag. Det var veldig hyggelig for jeg har vært på besøk hos han tidligere. Det er tankevekkende å høre på Kaleli. Mullys familie har gjennom 20 år tatt seg av flere tusen foreldreløse barn. Mange med fryktelig vanskelig bakgrunn. Hos Mullys får de selvrespekten tilbake og mulighet til å begynne på nytt!
Men det er ikke lett å vokse opp i Kenya i dag. Klimaendringene har gjort det vanskelig for svært mange i Kenya. Nå i vinter har det seilet opp en ny tragedie: Klimaendringer og massiv tørke, mislykkede avlinger og kraftig økning i matvareprisene gjør at nær en tredjedel av Kenyas befolkning trues av hungersnød. Og igjen trengs det akutt nødhjelp mange steder. Dette begynner å bli et mønster mange stedr i Sør. De som har minst fra før, utsettes mest.
Men Kaleli forteller også om håp. Det er facinerende å høre om arbeidet denne lille Kirkens Nødhjelps-partneren gjør for noen av de fattigste. 1 million jatropha-planter er målet i år på Mully-farmen. Disse bringer igjen håp og lys –bokstavelig talt – i en lang rekke landsbyer.
Og disse er vi med å støtte gjennom fasteaksjonen på tirsdag. For 125 norske kroner kan man dyrke jatrophaplanter som produserer nok biodiesel til å forsyne et dieselanlegg som gir miljøvennlig lys til en hel landsby.
Miljøvennlig energi er viktig i den tilpasningen som Kaleli og så mange andre i Kenya trenger.
Jeg vil utfordre dere som leser fastebloggen til å støtte Kirkens Nødhjelps fasteaksjon. På tirsdag kommer det bøssebærere rundt på dørene i hele landet. Utfordringen min er:
• Gi en god gave til de som kommer på døra!
• Om ikke du får besøk, kan du gi penger slik: Benytt kontonummer 1594 22 87493 . Eller Ring givertelefonen: 820 44 088 og gi 200,-per oppringning
• Be for arbeidet som gjøres i Kenya og andre steder.
• Gi din stemme til den politiske delen av aksjonen (for eksempel gjennom KNs nettside)
”…slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter og lar hjemløse stakkarer komme i hus…”
(profeten Jesaja kapittel 58)
tørken rammer på ny Kenya (foto: kirkens nødhjelp)
Stikkord: fasteaksjonen, håp, kenya, praksis
Skrevet av Einar Tjelle | Inger kommentarer »
Det er søndag igjen, første søndag i Faste. Igjen det meste av en helg i alenehet, men egentlig ikke i ensomhet. I min første blog skrev jeg noe om å gå inn i fasten med en sorg, men også med et nesten trassig håp. For noen dager siden leste jeg ferdig Barack Obamas bok, ”Memories from my Father”. En sterk bok skrevet av et menneske på leting etter identitet. Mot slutten av boken skriver han om en hendelse som nok hadde en avgjørende betydning i livet hans. Han besøker en kirke og presten preker om the Audacity of Hope, (håpets fryktløshet), dette skulle bli tittelen på en annen bok av Obama som jeg ikke har lest - enda. Ut fra teksten om Hannah i det gamle testamentet, skildrer predikanten det fryktløse håpet som var skildret i et maleri kalt ”Håp”. Hannah hadde en mann som elsket henne, men hennes morsliv var lukket og i år etter år ble hun plaget av en medhustru som ville gjøre henne motløs. Hannah gikk til templet og ba i like mange år – uten svar. Inntil hun avga et løfte og sa: ”Herre, Allhærs Gud! Dersom du vil se hvor vondt din tjenestekvinne har det… og ikke glemme din tjenestekvinne, men la meg få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele livet… ” Hun fikk en sønn, Samuel, og hun synger i takknemlighet – enda sønnen var lovet bort til Herren fra han var liten. På håpsbildet til Obamas prest er det også en kvinne. Hun er såret, klærne hennes er i filler, hun går opp mot en høyde, og verden rundt er ødelagt. Men hun spiller på den ene strengen som er igjen på den ødelagte gitaren. Den ene strengen er tegnet på håp. Og jeg tenker på Eritrea, det landet vi lever i nå, om det finnes en streng av håp?
Landet vant sin frihet gjennom mer enn 30 års krig mot kolonimakter og mot nabolandet Etiopia. En krig som ble vunnet mot alle odds fordi håpet om seier aldri ble oppgitt. En krig i stolt ensomhet uten miltær støtte fra utenverdenen, en krig i kulde og hete, i ulendte fjellområder, med sparsomhet og intelligens, med skoler og sykehus i fjellrevnene, stridende menn som kvinner. Seieren i 1991 og folkeavstemningen i 1993 ga håp om også å vinne freden. Men hvordan gikk det egentlig med seieren, med gjenreisningen - politisk og økonomisk? 18 år etter seieren og med en bitter to års ”etterkrig” med Etiopa i 1998-2000, trygler og ber et folk i en fastetid. Sist fredag hadde vi igjen vår ukesavslutning på kontoret. Jeg hadde oversatt min første blog og leste den for kollegene. Det ble samtale av det, og vi ble minnet om at hver dag i kirkene ber prester og folk om velsignelse for folkets ledere. Velsignelse – ikke forbannelse. Det er som et folk kaster en bølge av kjærlighet mot myndighetene – at de må få visdom til å styre rett.
Men, her oppleves en ufrivillig faste. Det skal jeg skrive mer om i neste blogg. I mellomtiden spiller den ene strengen sin fryktløse melodi i håp og Hannah synger sin takkesang.
Anne Lise Fossland
Kirkens Nødhjelp, Asmara, Eritrea
Stikkord: eritrea, håp
Skrevet av Anne Lise Fossland | Inger kommentarer »
Innlegg (RSS)