Fra forarbeidet til forestillingen "Sakrament og sandpapir" Danser: Solveig Styve Holte, Foto: Hanna Gjermundrød
Det er rart å være koreograf. Enda rarere å være kirkeromskoreograf. En forestilling tar 4 ulike retninger i 4 ulike rom. Jeg har nettopp avslutta en turné: Paulus, Kolbotn, Kongsberg og Maria på Gran. 4 ulike tekniske utfordringer, 4 ulike publikum. Og en personlig beretning om feilslått fromhet (”Sakrament og sandpapir”).
Jeg leser om humringen rundt Teresa av Avillas “bekjennelser” (Steinar Ims siste blogginnlegg) - og jeg ler ikke så veldig. For denne fortiden er ikke fjern. Jeg er i det hele tatt usikker på hvor fortidig det er at kristne jenter skammer seg over sin “jentethet” - og i sin tur sin kvinnelighet.
I vår tid er det ikke sjelden fortellinger om ungdomstidens utskeielser kan blåses opp i pressen (tenk på Mette-Marit!). Jeg påla meg selv i forestillingen å fortelle en fortelling om en (over-)from ungdomstid - og spør meg om ikke det er mer skambelagt enn å bekjenne sine ungdoms”synder”. Ungdomssynder er sjarmerende. Gravalvorlige og fromme tenåringer er mest trist.
Så har jeg blitt voksen. Jeg lurer på om mitt forsøk på å revitalisere faste for meg selv er en forlengelse av min ungdoms anstrengte fromhet. Kanskje.
Det rare er at jeg liker ordet “fromhet”. Jeg liker å la kirkeåret påvirke livet mitt. Hvorfor ikke? Årstidene påvirker meg enormt. Frilanserlivets skiftende faser kaster meg hit og dit. Midt i dette liker jeg å lage meg små, trygge rom inne i det store kirke(år)rommet.
Steinar gjør også et poeng av det: Fromhet foregår i en kontekst. Sunn fromhet kan ikke hentes fra gamle oppskrifter. Fromhet som ikke er tar inn den tid, det rom og de relasjoner den er plassert i, er farlig. Å la seg inspirere (eller more) av fortidig fromhet er spennende, men når vi skal forme religiøse praksiser for nye tider er det så viktig å ærlig undersøke: Er dette i skaperen, frigjørerens og livgiverens navn? Med andre ord: lærer vi ungene og oss selv praksiser som bidrar til å skape, frigjøre og gi liv? Eller driver vi generell “oppstramming”?
Som dansekunstner går jeg kroppens vei for å stille slike spørsmål. Og kroppen - inkludert de delene av den som leser tekster og reagerer og reflekterer over disse - den gir svar.
Innlegg (RSS)