Fastepraksis setter i gang massevis av tanker og refleksjoner for min egen del. Det er jo fint. Det er vel litt av meningen.
Likefullt sliter jeg.
Refleksjonene er vel og bra, men noen ganger blir jeg litt overveldet av fastetidens intensitet. Eller av en følelse av fromhet. Er det ikke med Gudsrelasjonen som med alle andre relasjoner. Jeg må være litt i fred av og til, og i fasttiden er relasjonen kanskje på det mest intense. Satt i system som merkes på både kropp, sinn og relasjoner. Jeg får av og til assosiasjoner til et lengre ferieopphold med venner eller familie. Når vi er over på dag 4 eller 5 gleder en seg til slutten. Hvis det går lengre blir det enten uutholdelig eller det går over i å bli en litt hverdagslig ting. Det siste er det beste. Feriefølelsen er ofte over uansett etter 3-4 dager. Hverdagsfølelsen er mer en “feriehverdagsfølelse”.
Hva da med Gud og relasjonen vår. Fromhet er fint, men samværet med Gud bør begrenses det også, kanskje? Eller bare gli inn som en del av hverdagen - som en integrert del av kroppens, sinnets og relasjonenes vanlige rytme? Noen steder stenger jeg døren og vil være i fred, også i min relasjon til Gud. Samlivet har sine grenser, dét også. Men er det mulig å sammenligne samlivet med andre mennesker til mitt eget forhold til Gud?
Hva annet har vi å sammenligne med - som mennesker?
Jeg finner en form for trøst i det, og i at relasjonen nå er på sitt kanskje mest intense. Om en uke er denne tiden over og jeg kan gå tilbake til hverdagen. Det er også fint.
Innlegg (RSS)