Innlegg merket med stikkordet ‘faste’

Utveksling av fasteerfaringer 8 åringer imellom

Den siste tidens religionsdebatt skremmer meg. Det har tilsynelatende ikke vært rom for dialog, knappt nok diskusjon på et mer sobert og saksorientert nivå. I medias dekning dominerer den konfronterende og polemiske debattformen ordskiftet om tro og trospraksis.
Visst er det mulig å debattere sider ved religionenes rolle i samfunnet. Men er det mulig å debattere tro og trospraksis?

Jeg fikk heldigvis oppleve et alternativ til mediadebatten for ikke lenge siden. På vei hjem fra fotballtrening med min sønn og en kamerat kom samtalen dem imellom av en eller annen grunn inn på faste (min sønn er stolt av at han faster). “Faster dere i 46 dager!!!”, sa min sønns venn med en stor grad av ærefrykt. Poden kunne forklare at vår faste ikke var helt den samme som den muslimske, som vennen er vant til. Han ble litt beroliget, kanskje for vår del, over disse opplysningene. Både min sønn og kompisen ble ivrige og fortalte litt om hva de gjorde under fasten. Min sønn fortalte om hvordan han syntes det var å PC-faste. Kompisen syntes dette hørtes underlig ut. Var det faste? Selv skulle han ikke begynne å fullfaste før han var blitt 14 år (de er 8 år gamle nå), men litt utprøving var han med på under Ramadan.

Like plutselig som tema hadde dukket opp - dukket det opp et nytt, og tydeligvis akkurat da, mer interessant tema. Fasteerfaringer fra en muslimsk og en kristen 8-årings liv var utvekslet og et tilbakelagt stadium. Helt greit. Ferdig med det. Jeg hadde lyst til å høre mer, mye mer. Jeg var litt overveldet over samtalen om faste mellom de to, men holdt klokelig kjeft og lot dem snakke om neste (for meg totalt uinteressante) tema.

Jeg har ikke noe behov for å idyllisere 9-åringers forhold til tro og utveksling av erfaringer om egen trospraksis. Men den var ihvertfall blottet for konfronterende retorikk og heftige beskyldninger - den var en dannet og ordentlig utveksling av erfaringer, og noen tanker, om egen praksis. Og de to samtalepartnerne visste å gå videre til andre og for dem like viktige samtaletemaer når tiden var moden for det. Det er også en praksis som bør verdsettes.

Vann og mat, klima og kjønnsroller

Jeg holder på med en omfattende revisjon av Kirkens Nødhjelps flerårige landplan for Eritrea. Det er tungt og krevende arbeid – synes nå jeg. Situasjonen i landet skal beskrives – historie og politikk, økonomi og utvikling, situasjon for kvinner og barn, forskjeller  mellom fjernereliggende og fattigere områder og sentrale og mindre fattige strøk. Helse og utdannelse. Jeg må referere til konvensjoner  og menneskerettigheter. Bekrivelsene skal være ”rettighetsbasert”, og jeg må fremheve hvem som har rett og hvem som har plikt. De fattige har rett. De som ikke får delta i beslutninger fordi de er kvinner, har rett. De som ikke får gå på skole, har rett. De som ikke får hjelp i tide til å bære fram levende fødte barn, har rett. Jentebarna som blir omskåret og får ødelagt sitt kvinneliv for alltid, har rett. Kvinner og jenter som må gå kilometervis for å hente vann – som kanskje ikke en gang er rent – har rett. Barna som er sultne, har rett. Jeg? Jeg har plikt, Kirkens Nødhjelp har plikt, kirkene i Norge har plikt. FN med sine institusjoner i landet har plikt. FNs sikkerhetsråd har plikt. Obama i USA har plikt, Jens – statsminister – og Jonas – utenriksminister - har plikt! Myndighetene i Eritrea har plikt.

Men – de fattige, de sultne, kvinnene og barna har også plikt, fordi de selv er med i arbeidet for å få et bedre liv, et verdig liv. Vi snakker om deltakelse. Jeg tror at det nesten er det viktigste vi gjør – å arbeide sammen med dem som har rett, dermed får de plikt. Å anerkjenne en annens ansvar og plikt er å respektere den andre. Og er det noe menneskene her i Eritrea fortjener, så er det respekt.

I mitt arbeid med landplanen forsøker jeg å sette opp mål – hovedmål og delmål. Vi har diskutert og planlagt, vi har snakket med myndighetspersoner og Kirkens Nødhjelps ledelse ,og vi har orientert og blitt orientert av norske myndigheter som støtter arbeidet.  På toppen av planleggingspyramiden har jeg forsøkt å formulere en visjon. Kirkens Nødhjelp over hele verden har jo en visjon som jeg synes omfatter alt vi gjør og hvordan vi gjør det: ”Sammen for en rettferdig verden”. Ut fra denne forsøker jeg meg på en ”undervisjon” for Eritrea: ”Sammen for et verdig liv – for dem som har rett  og for dem som har plikt”. For de som har plikt, skal også arbeide med verdighet.
Og så videre nedover i planleggingspyramiden, hva er hovedmålet? Jo, jeg forsøker meg slik - litt klumpete oversatt fra engelsk: ”Et bedre liv for folk I fjernereliggende og fattige strøk gjennom arbeid for likhet mellom kjønnene - mot kjønnsbasert vold, gjennom matvaresikkerhet og tilførsel av vann og klimatilpasning - med en tilnærming som fremmer deltakelse, likhet og beskyttelse.”

Krunglete? Ja, slike formuleringer blir ofte det. Men det vi allerede arbeider med og det som vi gjerne vil videreutvikle, er altså innenfor tre hovedområder: Vann og mat som hører nært sammen. Klimatrusselen som henger nøye sammen med vann og mat, men som også dreier seg om alternativ energi og bevaring av skog. Og så er det dette med ”gender”, et lettere ord å håndtere enn ”kjønn”, synes jeg. Men i alt det vi gjør, må vi fokusere på kjønnsroller. Her kommer kjønnsbasert vold inn, og er det noe som kan betegnes som vold mot jenter og kvinner, så er det kvinnelig omskjæring.

Vann, mat, klima og kjønnsroller. Dette må jeg komme mer tilbake til i min neste blogg.

Dette er det som opptar meg mye i en fastetid, og så tenker jeg på profeten Jesaja’s budskap: ”..slik er fasten som jeg vil ha:… at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, og ikke svikter dine egne”.  Og jeg fortsetter min lille faste og ber og trygler for dem jeg er glad i og som har det vanskelig, en syk mor og hennes familie og folk og land her hvor jeg bor nå – sammen med min mann som nå er tilbake fra en lengre reise. Det er godt å ha noen å dele med. Og jeg tror fremdeles på under – slik jeg skrev det i min første blogg.

Frivillig og ufrivillig faste

I min første blogg skrev jeg om fastetiden her i Eritrea, jeg skrev om de kristne kirkenes faste, men også muslimene har fastet – inntil i dag. I dag feires Eid, avslutning av fasten som så mange andre steder i den muslimske verden.  En tid nå har det altså vært fastetid over hele landet uansett religion.
For meg som på mange måter står utenfor dette samfunnet, er det ganske underlig å observere  fastiden her som ikke bare er en faste i navnet, men også i gavnet, fordi mange av landets beboere også gjennomfører en ufrivillig faste rett og slett fordi det er mangel på mat.

Eritrea er et land hvor tørke ikke er et ukjent fenomen. Regntidene kommer på forskjellige måter til foreskjellige tider. Regn og vær er noe man er opptatt av. Skyer og vinder ”leses” og tolkes.
Landet er blant dem som er hardt rammet av klimaendring, og utfordringene er mange på miljøsiden. Det som en gang var et grønt land, er nå for en stor del ribbet for skog og befinner seg i en tilstand av halvørken. Uten trær, følger erosjonen, ikke minst når voldsomme regnskyll velter nedover fjellsidene og tar meg seg jord, stein og busker; det dyrebare vannet som skulle vært samlet opp gjennom trekronene og røttene, forsvinner rett i sjøen. Slår regnet feil, som det ofte gjør, blir det tørke og feilslåtte avlinger. Det skjedde i 2008 og situasjonen er bekymringsfull. Myndighetene følger en streng matfordelingspolitikk og innbyggerne oppfordres til å gå ned i kaloriinntak. På lengre sikt er løsningen økt produksjon av mat . Et viktig budskap er at landet skal klare seg selv uten matvarehjelp fra det internasjonale samfunnet.  De neste månedene blir avgjørende. Nå ser vi at folk trekker inn til byene eller til områder hvor de håper å få mat.
I denne fastetiden sitter mange utenfor kirkene og ber om almisser. Og det får de – litt her og litt der. Eritreere er kjent for å være villige til å dele med hverandre – også ut over familien og storfamilien.

Dette ble en nøktern blogg, det er i det hele tatt ganske nøkternt å arbeide her i landet.
I min neste blogg skal jeg skrive litt om hva KN gjør her med midler fra norske myndigheter - sammen med eritreiske myndigheter. Tradisjonelt er det tette bånd mellom Norge og Eritrea.

Fastelavenssøndag i Eritrea

Det er Fastelavenssøndag (av Fastelabend, festkveld). Jeg sitter her i Eritrea som Kirkens Nødhjelps landrepresentant. Det er kveld etter en week-end i ensomhet. Det vil si, jeg var i kirken i dag, i den katolske katedralen som holder messe på engelsk hver søndag. Det var ikke en festgudstjeneste slik like før fasten, som man kunnne forvente, men en gudstjeneste om Jesus som tilgiveren, om det å bekjenne sine synder. Og om Gud som skaper noe nytt. Jeg gikk hjem til en kirkekaffe alene med en bolle (uten krem) som min mann bakte før han reiste til Sør-Afrika for noen uker. Og tankene kom og gikk på denne fasten som vi nå skal inn i. Her i Eritrea begynner den ortodokse kirken fasten i morgen, mandag. I min egen kirke i Norge begynner den på onsdag, Askeonsdag. Jeg snakket med henne som hjelper meg i huset - om hun skulle faste. Jo, det skulle hun, ved ikke å spise kjøtt og melkeprodukter. Egentlig skal hun som ortodoks ikke spise før kl 3 om ettermiddagen, hverken vått eller tørt, men det siste kunne hun ikke følge opp. Jeg foreslo at vi nå i fasten kunne holde oss unna kjøtt hjemme. (mer…)

Fastetid 2009

Fastetiden innledes i år på askeonsdag 25. februar og varer frem til og med påskeaften 11. april.

Fastetiden (eller “langfasten”) strekker seg i kristen tradisjon over 40 dager fra askeonsdag til påskenatt.
Dette gjøres til minne om Jesu faste i 40 dager i ørkenen.

Hvis du teller dagene vil du se at denne perioden blir på 46 dager. Fasten inkluderer fra gammelt av nemlig ikke søndagene (6 søndager i perioden).