I min første blogg skrev jeg om fastetiden her i Eritrea, jeg skrev om de kristne kirkenes faste, men også muslimene har fastet – inntil i dag. I dag feires Eid, avslutning av fasten som så mange andre steder i den muslimske verden. En tid nå har det altså vært fastetid over hele landet uansett religion.
For meg som på mange måter står utenfor dette samfunnet, er det ganske underlig å observere fastiden her som ikke bare er en faste i navnet, men også i gavnet, fordi mange av landets beboere også gjennomfører en ufrivillig faste rett og slett fordi det er mangel på mat.
Eritrea er et land hvor tørke ikke er et ukjent fenomen. Regntidene kommer på forskjellige måter til foreskjellige tider. Regn og vær er noe man er opptatt av. Skyer og vinder ”leses” og tolkes.
Landet er blant dem som er hardt rammet av klimaendring, og utfordringene er mange på miljøsiden. Det som en gang var et grønt land, er nå for en stor del ribbet for skog og befinner seg i en tilstand av halvørken. Uten trær, følger erosjonen, ikke minst når voldsomme regnskyll velter nedover fjellsidene og tar meg seg jord, stein og busker; det dyrebare vannet som skulle vært samlet opp gjennom trekronene og røttene, forsvinner rett i sjøen. Slår regnet feil, som det ofte gjør, blir det tørke og feilslåtte avlinger. Det skjedde i 2008 og situasjonen er bekymringsfull. Myndighetene følger en streng matfordelingspolitikk og innbyggerne oppfordres til å gå ned i kaloriinntak. På lengre sikt er løsningen økt produksjon av mat . Et viktig budskap er at landet skal klare seg selv uten matvarehjelp fra det internasjonale samfunnet. De neste månedene blir avgjørende. Nå ser vi at folk trekker inn til byene eller til områder hvor de håper å få mat.
I denne fastetiden sitter mange utenfor kirkene og ber om almisser. Og det får de – litt her og litt der. Eritreere er kjent for å være villige til å dele med hverandre – også ut over familien og storfamilien.
Dette ble en nøktern blogg, det er i det hele tatt ganske nøkternt å arbeide her i landet.
I min neste blogg skal jeg skrive litt om hva KN gjør her med midler fra norske myndigheter - sammen med eritreiske myndigheter. Tradisjonelt er det tette bånd mellom Norge og Eritrea.
Stikkord: eritrea, faste, kirkens nødhjelp, tørke
Skrevet av Anne Lise Fossland | Inger kommentarer »
Det er søndag igjen, første søndag i Faste. Igjen det meste av en helg i alenehet, men egentlig ikke i ensomhet. I min første blog skrev jeg noe om å gå inn i fasten med en sorg, men også med et nesten trassig håp. For noen dager siden leste jeg ferdig Barack Obamas bok, ”Memories from my Father”. En sterk bok skrevet av et menneske på leting etter identitet. Mot slutten av boken skriver han om en hendelse som nok hadde en avgjørende betydning i livet hans. Han besøker en kirke og presten preker om the Audacity of Hope, (håpets fryktløshet), dette skulle bli tittelen på en annen bok av Obama som jeg ikke har lest - enda. Ut fra teksten om Hannah i det gamle testamentet, skildrer predikanten det fryktløse håpet som var skildret i et maleri kalt ”Håp”. Hannah hadde en mann som elsket henne, men hennes morsliv var lukket og i år etter år ble hun plaget av en medhustru som ville gjøre henne motløs. Hannah gikk til templet og ba i like mange år – uten svar. Inntil hun avga et løfte og sa: ”Herre, Allhærs Gud! Dersom du vil se hvor vondt din tjenestekvinne har det… og ikke glemme din tjenestekvinne, men la meg få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele livet… ” Hun fikk en sønn, Samuel, og hun synger i takknemlighet – enda sønnen var lovet bort til Herren fra han var liten. På håpsbildet til Obamas prest er det også en kvinne. Hun er såret, klærne hennes er i filler, hun går opp mot en høyde, og verden rundt er ødelagt. Men hun spiller på den ene strengen som er igjen på den ødelagte gitaren. Den ene strengen er tegnet på håp. Og jeg tenker på Eritrea, det landet vi lever i nå, om det finnes en streng av håp?
Landet vant sin frihet gjennom mer enn 30 års krig mot kolonimakter og mot nabolandet Etiopia. En krig som ble vunnet mot alle odds fordi håpet om seier aldri ble oppgitt. En krig i stolt ensomhet uten miltær støtte fra utenverdenen, en krig i kulde og hete, i ulendte fjellområder, med sparsomhet og intelligens, med skoler og sykehus i fjellrevnene, stridende menn som kvinner. Seieren i 1991 og folkeavstemningen i 1993 ga håp om også å vinne freden. Men hvordan gikk det egentlig med seieren, med gjenreisningen - politisk og økonomisk? 18 år etter seieren og med en bitter to års ”etterkrig” med Etiopa i 1998-2000, trygler og ber et folk i en fastetid. Sist fredag hadde vi igjen vår ukesavslutning på kontoret. Jeg hadde oversatt min første blog og leste den for kollegene. Det ble samtale av det, og vi ble minnet om at hver dag i kirkene ber prester og folk om velsignelse for folkets ledere. Velsignelse – ikke forbannelse. Det er som et folk kaster en bølge av kjærlighet mot myndighetene – at de må få visdom til å styre rett.
Men, her oppleves en ufrivillig faste. Det skal jeg skrive mer om i neste blogg. I mellomtiden spiller den ene strengen sin fryktløse melodi i håp og Hannah synger sin takkesang.
Anne Lise Fossland
Kirkens Nødhjelp, Asmara, Eritrea
Stikkord: eritrea, håp
Skrevet av Anne Lise Fossland | Inger kommentarer »
Det er Fastelavenssøndag (av Fastelabend, festkveld). Jeg sitter her i Eritrea som Kirkens Nødhjelps landrepresentant. Det er kveld etter en week-end i ensomhet. Det vil si, jeg var i kirken i dag, i den katolske katedralen som holder messe på engelsk hver søndag. Det var ikke en festgudstjeneste slik like før fasten, som man kunnne forvente, men en gudstjeneste om Jesus som tilgiveren, om det å bekjenne sine synder. Og om Gud som skaper noe nytt. Jeg gikk hjem til en kirkekaffe alene med en bolle (uten krem) som min mann bakte før han reiste til Sør-Afrika for noen uker. Og tankene kom og gikk på denne fasten som vi nå skal inn i. Her i Eritrea begynner den ortodokse kirken fasten i morgen, mandag. I min egen kirke i Norge begynner den på onsdag, Askeonsdag. Jeg snakket med henne som hjelper meg i huset - om hun skulle faste. Jo, det skulle hun, ved ikke å spise kjøtt og melkeprodukter. Egentlig skal hun som ortodoks ikke spise før kl 3 om ettermiddagen, hverken vått eller tørt, men det siste kunne hun ikke følge opp. Jeg foreslo at vi nå i fasten kunne holde oss unna kjøtt hjemme. (mer…)
Stikkord: eritrea, faste, kirkens nødhjelp
Skrevet av Anne Lise Fossland | 3 kommentar »
Innlegg (RSS)