Fasteblogg 2009

Stillhet? Stille uke. Langfredag. Den brutale historien som ligger til grunn var såvisst ikke stille. Ei heller historiens gjentakelser. Vi kan - mange av oss - velge å nyte fjellets fred og stillhet. Eller en vandring i vår-skogen. Men brutaliteten er bare noen zappe-trykk unna. Eller bortgjemt bak en vellykket fasade i en leilighet nær deg.
Jeg tror vi trenger begge deler. Stillheten. Gleden. Avskjermingen fra brutaliteten og urettferdigheten. Men også støyen: noen lever i lidelsen. De trenger noen som bryter den farlige tausheten.
Du kan ikke forholde deg til Den Korsfestede uten å relatere deg til mennesker som lider og korsfestes også i dag. Tesen kommer fra frigjøringsteologen Jon Sobrino fra El Salvador i Mellom-Amerika. Jeg traff ham i San Salvador for noen år siden. En tro på Jesus og en korsdød for menneskeheten, kan vanskelig skje i et isolert rom, sier han. Kjærlighetens vei – Jesu konsekvente forsvar for de minste - ble til en forargelse så stor at den endte i datidens mest brutale avretningsmetode, korsfestelsen.
Jeg tror Sobrino peker på noe avgjørende. Hans kontekst var den brutale borgerkrigen i El Salvador, og de tusener av ”korsfestelser” som folket led under. Også flere av Sobrinos nære medarbeidere ble drept. Er det en sammenheng mellom Jesu lidelse og død og nåtidens ”korsfestelser”? Sobrino mener bestemt det. Bare en Gud som lider, kan frelse. Vi har en Gud som er vel kjent med lidelse. Det åpner for å øyne Guds nærvær i meningsløs lidelse og samtidig motivere for motstand og etterfølgelse i kjærlighet.
Jeg omskriver et lite vers fra Matteus kapittel 25 til nåtid: ”Det du gjør mot en av disse mine minste, gjør du mot meg”, sier Jesus.
Dette handler om hverdagsetikk, eller etterfølgelse. Men mer enn det. Troen og de solidariske handlingene henger sammen. Sobrino hevder det er en nær sammenheng. Men likevel at Jesu Korsfestelse langfredag er noe fundamentalt annet enn de mange ”korsfestelser” med liten k. Den viktigste forskjellen er Jesus som oppstod fra de døde.
Jesu lidelse og død gir håp for en lidende menneskehet. Men også håp for overgriperen, for korsfesteren. Ikke i det isolerte rom. Jeg tror noe av hemmeligheten er ”øyenkontakt”. Noen ganger må noen løftes opp, andre bøyes ned, for å få til denne øyenkontakten. Det kan være smertefult. Særlig for den priviligerte. Men i denne relasjonen oppstår det noe nytt.
Denne langfredagen, denne stille uken, skjer ”korsfestelsene” igjen. I en brutal borgerkrig på Sri Lanka, i soldaters voldtekter av unge jenter i Kongo. I en fortvilet leting etter rent vann i Eritrea. I den taushetsbelagte hverdagsvolden i en leilighet nær deg.
Jeg tror på en Gud som lider med. Som inviterer oss inn i den lange-fredagen som ingen ende vil ta. For å møte et eller flere av de tause skrikene. Kanskje kan det være meg selv? Jeg tror på et liv før døden. Jeg tror på framtida. At korsfestelsene en dag skal ta slutt. At rettferdigheten skal seire. At det kommer en påskemorgen.