I dag har vi hatt den vanlige avslutningen på uken her sammen med Kirkens Nødhjelps stab i Asmara, Eritrea – med en kakebit, te, hvordan var uken og hvordan ser neste uke ut og en ”refleksjon”. Mannen min, Per, er med oss på disse samlingene, og fordi han er prest, blir det ofte han som holder en andakt eller en kort ”refleksjon”. I dag reflekterte han rundt dette med alle ordene; han holder på å gå igjennom sine prekener som han holdt de siste tre årene som menighetsprest. Ordene som går ut av vår munn, mange ord, unyttige ord som vi skal stå til ansvar for, og så Jesu ord: ”Fred være med dere”. En av kollegene takket Per for de gode ordene og fordi han minnet om Jesu ord om fred. Men - vi har ikke vann sa han – og det har vi ikke. Vi må kjøre vann til kontoret, og her hjemme bader vi så godt vi kan med vann i bøtte. Det er tørke i Eritrea. Folk har ikke mat, sa han, folk flytter fra det ene området til det andre i håp om å finne mat. Hvordan virker det for dem om vi sier til dem som har barn som sulter at hos Jesus er velsignelsen? Dette forsto han ikke. Det gjør ikke jeg heller, sa Per, men vi kan be. Og så gjorde vi det, for utfordringene i arbeidet, for dem som ikke har mat og vann, for myndighetene at de må se folkets lidelse. Og etterpå snakket vi litt om dette at denne smertelige motsetningen mellom Guds godhet og menneskenes lidelse står vi i hver dag. Det finnes ikke svar, eller kanskje det eneste svaret er at vi kan vise Guds godhet gjennom det lille vi tross alt kan gjøre her i landet. Guds kjærlighet kommer til syne gjennom oss. Jeg måtte fortelle om en liten bok som jeg har tatt fram i det siste og som jeg bruker som hjelp til daglig refleksjon. ”Sleeping with bread”, heter den. Boken åpner med å fortelle om barn under den 2. verdenskrig som under bombeangrepene ble foreldreløse, overlatt til seg selv og sultet. Noen av dem ble reddet og tatt vare på i flyktningeleire hvor de fikk mat og stell. Mange av disse barna som hadde mistet så mye fikk ikke sove om kvelden når de la seg. De var redde for at de neste dag skulle våkne opp alene og uten mat. Ingenting syntes å hjelpe dem. Men så fant noen på å gi hvert av barna et stykke brød som de kunne holde i hendene ved leggetid. Når de holdt fast i brødet, fikk de endelig sove. Gjennom hele natten minnet brødet dem på at ”I dag fikk jeg mat og jeg skal spise i morgen også”. De holdt fast ved det som ga dem livet.

Kanskje kan vi være med å gi noen det i dag som kan gi trygghet for dagen i morgen?

Og i kveld når jeg skriver dette, håper jeg at Per og jeg og kollegene mine har fått noe som vi kan ta med oss inn i uken som kommer. Per og jeg med en uke utenfor landets grenser. Kollegene mine tilbake i et land som ikke gir mye frihet og avslapning selvom man tar seg fri. For oss er det påskeuke etter latinsk tradisjon, for kollegene er det enda en uke før den ortodokse påskeuken kommer.

Etter oppstandelsen kommer Jesus inn i rommet der disiplene er samlet. De er redde. Jesus hilser dem med fred. Guds fred.

Stikkord: asmara, fred

Dette innlegget ble skrevet 4. april, 2009 klokken 07:24, av Anne Lise Fossland. Du kan følge responser til dette ved å abonnere på en RSS 2.0 strøm. Du kan skrive en respons, eller legge inn en trackback fra din egen hjemmeside.