til å skrive en blogg i uken – helst i løpet av helgen. Det gikk ikke sist helg. Kirkens Nødhjelp/Eritrea har besøk av en konsulent fra Kirkens Nødhjelp / hovedkontoret – som skal assistere i planlegging og forbedring av program på vann, mat og miljø. Det er intenst å ha programbesøk fra Norge. Det er i det hele tatt intenst her. Og samtidig er det så mye som går sakte eller som ikke går i det hele tatt. Jeg merker at jeg er både sliten og anspent. Og bloggen vil liksom ikke bli til. Hva skal jeg skrive om, sier jeg til mannen min, jeg føler meg helt låst. Skriv om vanskeligheter i en fastetid, svarer han. Vi arbeider for å utvikle programarbeidet, vi samtaler med myndigheter her og med bevilgende myndigheter, vi kommuniserer med Hovedkontoret, vi får råd og veiledning og vi forsøker å være kreative og utvikle nye ideer, eller videreutvikle gamle ideer. Men jeg er altså trett og kanskje litt redd?
På peishyllen hjemme i stuen vår står en liten bok med stive blad som vår kreative svigerdatter har laget til sin datter – og vårt nydelige barnebarn som har fødselsdag i dag. Alina, 4 år. Svigerdatteren er både skuespiller og tegner og maler, og hun har en artig ”strek”. På alle sidene er Alina avtegnet og hver side har et godt råd eller en oppmuntring.
- I dag har jeg siden fremme som sier: Vær kreativ – ikke reaktiv.
- Når jeg ber og tenker på dem som har det vanskelig og på myndighetene her som strever i motvind og skaper motvind, tar jeg frem: Send ut kjærlighet, den kommer tilbake.
- Når jeg tenker på alt som kan gå galt med dette programmet vårt: Hold motet oppe!
- Når vi har søkt om reisetillatelse for å reise i felt for å se på prosjekt eller for å velge eventuelle nye prosjektområder – og kanskje ikke får tillatelse: Dra på reiser! (Vi skal ut på 4 dagers feltbesøk med vår gjest, og vi kommer oss kanskje ikke ut!!!)
- Når jeg må vri tankene vekk fra det som er negativt: Det du konsentrerer deg om, det vokser.
Og så: Se alltid opp mot himmelen. Og det forsøker jeg å gjøre i denne fastetiden – som egentlig er ganske vrien – akkurat nå. Det vil si, kanskje gjør jeg ikke det. Kanskje ser jeg ned og inn i meg selv, istedenfor å se opp mot himmelen? Det finnes jo en himmelsk Far som ser meg og mine og Kirkens Nødhjelp og Eritrea.
Det ble ikke til at jeg skrev om mat og vann og miljø og kjønnsroller – som jeg lovet i min forrige blogg. Det stanset opp!
I neste uke må jeg ta frem siden i boken som heter: Hvil deg innimellom! Om 10 dager reiser vi ut av landet en tur. Men før det er det mye som skal gjøres.
På forsiden av den lille boken står det: ”Alt godt – for Alina fra mamma Ruth”.
ALT GODT fra Farmor til Alina, til alle mine langt borte, til kollegene mine og de menneskene vi arbeider sammen med og for. Og til deg som leser dette fra
Anne Lise Fossland i Eritrea
Innlegg (RSS)