Stillhet? Stille uke. Langfredag. Den brutale historien som ligger til grunn var såvisst ikke stille. Ei heller historiens gjentakelser. Vi kan - mange av oss - velge å nyte fjellets fred og stillhet. Eller en vandring i vår-skogen. Men brutaliteten er bare noen zappe-trykk unna. Eller bortgjemt bak en vellykket fasade i en leilighet nær deg.
Jeg tror vi trenger begge deler. Stillheten. Gleden. Avskjermingen fra brutaliteten og urettferdigheten. Men også støyen: noen lever i lidelsen. De trenger noen som bryter den farlige tausheten.
Du kan ikke forholde deg til Den Korsfestede uten å relatere deg til mennesker som lider og korsfestes også i dag. Tesen kommer fra frigjøringsteologen Jon Sobrino fra El Salvador i Mellom-Amerika. Jeg traff ham i San Salvador for noen år siden. En tro på Jesus og en korsdød for menneskeheten, kan vanskelig skje i et isolert rom, sier han. Kjærlighetens vei – Jesu konsekvente forsvar for de minste - ble til en forargelse så stor at den endte i datidens mest brutale avretningsmetode, korsfestelsen.
Jeg tror Sobrino peker på noe avgjørende. Hans kontekst var den brutale borgerkrigen i El Salvador, og de tusener av ”korsfestelser” som folket led under. Også flere av Sobrinos nære medarbeidere ble drept. Er det en sammenheng mellom Jesu lidelse og død og nåtidens ”korsfestelser”? Sobrino mener bestemt det. Bare en Gud som lider, kan frelse. Vi har en Gud som er vel kjent med lidelse. Det åpner for å øyne Guds nærvær i meningsløs lidelse og samtidig motivere for motstand og etterfølgelse i kjærlighet.
Jeg omskriver et lite vers fra Matteus kapittel 25 til nåtid: ”Det du gjør mot en av disse mine minste, gjør du mot meg”, sier Jesus.
Dette handler om hverdagsetikk, eller etterfølgelse. Men mer enn det. Troen og de solidariske handlingene henger sammen. Sobrino hevder det er en nær sammenheng. Men likevel at Jesu Korsfestelse langfredag er noe fundamentalt annet enn de mange ”korsfestelser” med liten k. Den viktigste forskjellen er Jesus som oppstod fra de døde.
Jesu lidelse og død gir håp for en lidende menneskehet. Men også håp for overgriperen, for korsfesteren. Ikke i det isolerte rom. Jeg tror noe av hemmeligheten er ”øyenkontakt”. Noen ganger må noen løftes opp, andre bøyes ned, for å få til denne øyenkontakten. Det kan være smertefult. Særlig for den priviligerte. Men i denne relasjonen oppstår det noe nytt.
Denne langfredagen, denne stille uken, skjer ”korsfestelsene” igjen. I en brutal borgerkrig på Sri Lanka, i soldaters voldtekter av unge jenter i Kongo. I en fortvilet leting etter rent vann i Eritrea. I den taushetsbelagte hverdagsvolden i en leilighet nær deg.
Jeg tror på en Gud som lider med. Som inviterer oss inn i den lange-fredagen som ingen ende vil ta. For å møte et eller flere av de tause skrikene. Kanskje kan det være meg selv? Jeg tror på et liv før døden. Jeg tror på framtida. At korsfestelsene en dag skal ta slutt. At rettferdigheten skal seire. At det kommer en påskemorgen.
Forfatterarkiv
De korsfestede og Den Korsfestede
Tid for å gjøre noe viktig!
Jeg hadde besøk av Kaleli Mully fra Kenya nå i dag. Det var veldig hyggelig for jeg har vært på besøk hos han tidligere. Det er tankevekkende å høre på Kaleli. Mullys familie har gjennom 20 år tatt seg av flere tusen foreldreløse barn. Mange med fryktelig vanskelig bakgrunn. Hos Mullys får de selvrespekten tilbake og mulighet til å begynne på nytt!
Men det er ikke lett å vokse opp i Kenya i dag. Klimaendringene har gjort det vanskelig for svært mange i Kenya. Nå i vinter har det seilet opp en ny tragedie: Klimaendringer og massiv tørke, mislykkede avlinger og kraftig økning i matvareprisene gjør at nær en tredjedel av Kenyas befolkning trues av hungersnød. Og igjen trengs det akutt nødhjelp mange steder. Dette begynner å bli et mønster mange stedr i Sør. De som har minst fra før, utsettes mest.
Men Kaleli forteller også om håp. Det er facinerende å høre om arbeidet denne lille Kirkens Nødhjelps-partneren gjør for noen av de fattigste. 1 million jatropha-planter er målet i år på Mully-farmen. Disse bringer igjen håp og lys –bokstavelig talt – i en lang rekke landsbyer.
Og disse er vi med å støtte gjennom fasteaksjonen på tirsdag. For 125 norske kroner kan man dyrke jatrophaplanter som produserer nok biodiesel til å forsyne et dieselanlegg som gir miljøvennlig lys til en hel landsby.
Miljøvennlig energi er viktig i den tilpasningen som Kaleli og så mange andre i Kenya trenger.
Jeg vil utfordre dere som leser fastebloggen til å støtte Kirkens Nødhjelps fasteaksjon. På tirsdag kommer det bøssebærere rundt på dørene i hele landet. Utfordringen min er:
• Gi en god gave til de som kommer på døra!
• Om ikke du får besøk, kan du gi penger slik: Benytt kontonummer 1594 22 87493 . Eller Ring givertelefonen: 820 44 088 og gi 200,-per oppringning
• Be for arbeidet som gjøres i Kenya og andre steder.
• Gi din stemme til den politiske delen av aksjonen (for eksempel gjennom KNs nettside)
”…slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter og lar hjemløse stakkarer komme i hus…”
(profeten Jesaja kapittel 58)
tørken rammer på ny Kenya (foto: kirkens nødhjelp)
Vårtegn og faretegn
Rødstrupa er tilbake, og synger sine kjente varsomme triller i skogholtet like bak huset. Tjelden så jeg i fjæra på mine hjemtrakter vestpå denne uka. Våren er her!
Fastetida i Norge har denne facinerende oppbyggingen, hvor vårtegnene avløser hverandre, med et klimaks i påskeuka. Iallefall har jeg mange ganger opplevd dette mesterlig regissert fra Skaperens side.
Det er fuglene jeg legger merke til i første rekke. Jeg er en gammel fuglekikker, som til og med hadde ringmerkingslisens en periode. Jeg har nok mistet en del av ferdighetene, men legger likevel merke til mye. Også at ikke alt er som det var før.
Klimatiske endringer og komplisert vær l Afrika gjør det vanskelig for mange av trekkfuglene våre. Både den svarthvite- og særlig den grå fluesnapperen har gått kraftig tilbake de siste årene. Det kom ingen fluesnapper i fjor . Den pleide å komme til samme tre, til nesten samme dato, år etter år!
Vi som tror på Gud Skaperen, bryr vi oss om et skaperverk og en økologi som sliter? ”Skaperkraft og bærekraft” er betegnelsen på en 10-årig satsning i kirkene i Norge. Kirkene utfordrer, og utfodres til å gå i bresjen for skaperverket og miljøet. Det er på høy tid.
FNs klimapanel anslår at 20-30 prosent av artene i verden står i fare for å forsvinne på grunn av klimaendringene. 80% av trekkfuglene står i fare for å bli rammet. (jfr www.cbd.int). Dystre tall.
For meg så er naturen en kilde til inspirasjon og spiritualitet. Jeg tror en miljøkamp må begynne nettopp der; i glede, ærefrykt og facinasjon.
Samtidig forsvinner altså arter i rekordfart. Det er lite ærefrykt å spore. Forurensningen og klimagassene må reduseres kraftig i årene framover. Moder jord må få puste! Ellers vil det gå ut over mennesker og dyr. Ja det er det det gjør nå. Ikke bare i et dystert fremtidsscenario.
En god praksis i fasten… og videre framover… gleder seg over vårtegnene…og tar på alvor faretegnene. Den gamle biskop Martin Lønnebo har kalt kirken verdens største miljøbevegelse. Er vi det? Tida er inne for at vi blir det…
Se vi går opp til Jerusalem
Pray not for Arab or Jew,
Palestinian or Israeli
Pray rather for ourselves
That we might not divide them in our prayers
But keep them both together
In our hearts
(basert på en bønn fra en kristen palestiner)
bare tomme ord?
Blir det bare prat? Og synsing?
Kari Veiteberg skrev om kjærleiken i går: ”Kjærleiken ut i verda, ikkje som tvang men som kall til handling…”. Jeg likte det innlegget.
Jeg vil skrive litt om handling. Om hva som gjøres i Norge nå i fastemåneden. Og hva du og jeg kan bidra med av god faste-praksis.
Kanskje er det ukjent for mange? Men det er mange menigheter og enkeltpersoner som legger ned mye arbeid i fastetiden. Mer enn 1200 menigheter er med på Kirkens Nødhjelps fasteaksjon. I de fleste av menighetene har årets konfirmanter en særlig oppgave ved selve bøsse-innsamlingen 31.mars. Men også mange andre grupper deltar, og aksjonen er tverrkirkelig. Det arrangeres også temagudstjenester, solidaritetskonserter, seminarer og mye annet. Temaet i år er ”Klimaaksjonen SOS fra Sør”, som handler om å ta nødropene fra Sør på alvor. Klimaendringene krever radikale tilpasninger og alternativ energi for fattige i utsatte land. Og det utfordrer vår egen praksis, holdninger og politikk i Nord.
Hva kan du bidra med?
• Være bøssebærer selv; ta kontakt med det lokale menighetskontor.
• Gi en gave på aksjonsdagen 31.3, eller på kontonr 1594.22.87493
• Tenne et lys og be for en eller flere av ”klima-ofrene” i utsatte land i Sør og for arbeidet Kirkens Nødhjelp gjør sammen med sine partnere for å gjøre hverdagen lettere.
• Signere vår politiske kampanje for en rettferdig, effektiv og utviklingsvennlig klimaavtale i København i desember. Dette kan du gjøre her: www.kirkensnodhjelp.no/Engasjer-deg/Engasjer-deg/Climate-Justice
• Den lilla pappbøssen er fin å ha på bordet hjemme i fastetiden. Noen dekker på til en ekstra ”usynlig gjest” og putter på bøssa det det vil koste å ha en ekstra gjest til bords.
• Men hvorfor ikke invitere en ordentlig gjest også? En som ikke du kjenner så godt. Som kanskje kommer fra et land hvor klima-endringene allerde nå rammer hardt. En flyktning eller innvandrer. De finnes i hver eneste kommune.
Håper ikke jeg skremmer med en slik liste. For noen gir ett av disse punktene mening. Andre har kanskje enda flere? Jeg ønsker i grunn bare å være konkret. Det står et viktig vers om dette i 1. Johannes 3, 18: ”..Vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling”
Fastetiden er tid for handling og dugnad. Det organiseres, bøsser klargjøres, underskrifter samles inn. Noen mynter, sedler og underskriftslister… Det ser kanskje stusselig ut? Men et annet sted på kloden bygges det hundretusener av vann-cisterner på takene til fattigfolk i Brasil, ”skattekister” blir de kalt, fordi livet blir så mye bedre for familiene. Utsatte hus flomsikres i Bagladesh, og folk sover bedre om natten. Kirker i Sør og Nord mobiliserer for en rettferdig og utviklingsvennlig ny klimaavtale i desember.
Sammen for en rettferdig verden, sier vi Kirkens Nødhjelp. Ta en titt på fasteaksjonssidene våre www.kirkensnodhjelp.no/fasteaksjonen så kan du lese mer om det jeg har skrevet om her. Og ord kan bli til handling.
40 år
Det er masse snø ute.
Er det da mulig å tenke: ørken?
Nå i begynnelsen av fastetiden tenker jeg litt på ørkenvandring. Kanskje fordi Jesus fastet 40 dager i ødemarken. Eller fordi israelittenes migrasjon, ifølge mosebøkene, var 40 år i ørkenen. Eller kanskje fordi fortellingene kommer ofte og tett på i Kirkens Nødhjelp: Emanuela er litt over 40 å , men har en totalt annerledes hverdag enn meg . Hun går hver dag i timesvis gjennom det tørre landskapet i Sør-Etiopia for å hente vann. Landskapet har blitt tørrere de siste årene.
Eller kvinnene i flyktningeleiren i Darfur, som i år må gå enda lenger, for å sanke ved til matlagingen. Skogrestene er i ferd med å forsvinne. Med lenger omvei er voldtekts-trusselen enda større.
Det er blitt mer ørkenspredning. Og mer avskoging. Global oppvarming fører til mer tørke. Men også mer flom. Mer komplisert vær. Det har blitt vanskeligere å overleve som fattige bønder mange steder.
Hva vil skje om 40 år, om ikke vi og politikerene vi velger, makter å planlegge mer enn i høyden fire år frem? Hvordan vil livet fortone seg når 7-åringen min blir voksen…eller pensjonist?
Jeg utfordrer til en ”ørkenvandring” i solidaritet, i fastetiden.. ” Å løse båndene til de som med urett er lenket og sette undertrykte fri” (jesaja kapittel 58) handler om en faste-praksis som reagerer på urettferdighet. Klimatrusselen en kanskje den største trusselen vi strever med for tiden. Og det handler også om urettferdighet. De som har forårsaket minst til den globale oppvarmingen er de som nå har det vanskeligst. For svært mange er det ikke en trussel der fremme. Men en realitet NÅ.
Jeg er stolt av aktivister og kirkeledere som nylig har våget å fronte dette . Og startet en debatt om dette. Og at årets fasteaksjon nettopp handler om dette: Klimaaksjonen SOS fra Sør.
Gjør jeg valg som kommer de mest utsatte til gode? Som kommer skaperverket til gode? Har vi lagt til rette for slike valg? Jeg tror det er mange som ønsker å ”vandre i riktig retning” men som kanskje blir litt tafatte, for hva kan vi egentlig gjøre? Jeg tror i grunn vi kan gjøre mye. Og at det kan skje viktige ting når vi er mange som går sammen. Jeg skal være mer konkret i en seinere blogg.
Nå tar jeg meg en skitur. Så skal jeg forsøke tenke 40 år frem.
Innlegg (RSS)