Etter å ha vært ”faster” gjennom noen faster nå, har jeg komt til forståelsen av at fastetiden handler mer om å fylle fremfor å ta vekk. Skjønt i år har jeg også forstått at det ene kommer ikke uten det andre.
Vanligvis pleier jeg å avstå fra det meste. Ikke noe kjøtt, ikke fisk, ikke meieriprodukter, ikke alkohol, ikke kaffe, ingen sigaretter… Listen har vært lang og det er egentlig lettere å si hva jeg har inntatt fremfor hva jeg har avstått. Første gang jeg gjorde dette overrasket det meg hvordan suget etter mat, men også bestemt mat gikk inn på meg. Suget, bestemte jeg meg for å fylle med bønn og meditasjon. Det var jo nettopp derfor jeg hadde bestemt meg for å fastet, så hvorfor ikke gjøre mer av dette for å glemme hvor sulten jeg egentlig var. Til min store begeistring, men igjen også her en overraskelse, fungerte det bare ikke upåklagelig det fikk meg også dypere inn i bønnen og meditasjonen. Og da påsken til slutt traff meg forsto jeg at jeg egentlig ikke hadde klart å mestre noe matsug, men at jeg matsuget hadde klart å minne meg på hvorfor jeg i utgangspunktet hadde bestemt meg for å faste: Å gå inn i vår kirkes største høytid med en tydelig bevissthet om hva påsken med sine sorger og gleder i sannhet betydde for meg.
Etter nå å ha gjort det på denne måten over noen år, bestemte jeg meg for at jeg i år skulle møte fastetiden med et annet utgangspunkt. Denne gangen skulle det ikke handle om hva jeg tok vekk, men hva jeg fylte fastetiden med. Jeg bestemte meg derfor for kun å kutte ut noen bestemte matvarer; kjøtt, kaffe, meieriprodukter og søtsaker. Det skulle være mer en symbolsk handling, for så å la bønnen og meditasjonen som tidligere få stå i sentrum. Erfaringen jeg til nå har gjort meg er bønnen og meditasjonen ikke har stått i sentrum. Det blir noe jeg må sette av tid for, noe jeg må bestemme meg for å gjøre. På sett og vis har jeg intellektualisert fasten min. Fordi jeg mente å vite hva fasten egentlig bestod av trengte jeg ikke noe matsug til å minne meg på nettopp dette. Sannheten er at jeg som menneske er like mye kropp som intellekt. Og ved å stole ene og alene på intellektet mitt har jeg gått glipp av en god del bønn og meditasjon. Det betyr ikke at jeg ikke har fått noe ut av fasten min. Det betyr bare at jeg har brukt mer energi på å få meg inn i bønn og meditasjon, som jeg har brukt energi gjennom bønn og meditasjon. Jeg er klar for nå snart å møte påsken med det den har å fortelle meg, men ikke med den samme bevisstheten jeg har hatt tidligere.
Innlegg (RSS)