Forfatterarkiv

apr
04
2009

Fred være med dere!??

I dag har vi hatt den vanlige avslutningen på uken her sammen med Kirkens Nødhjelps stab i Asmara, Eritrea – med en kakebit, te, hvordan var uken og hvordan ser neste uke ut og en ”refleksjon”. Mannen min, Per, er med oss på disse samlingene, og fordi han er prest, blir det ofte han som holder en andakt eller en kort ”refleksjon”. I dag reflekterte han rundt dette med alle ordene; han holder på å gå igjennom sine prekener som han holdt de siste tre årene som menighetsprest. Ordene som går ut av vår munn, mange ord, unyttige ord som vi skal stå til ansvar for, og så Jesu ord: ”Fred være med dere”. En av kollegene takket Per for de gode ordene og fordi han minnet om Jesu ord om fred. Men - vi har ikke vann sa han – og det har vi ikke. Vi må kjøre vann til kontoret, og her hjemme bader vi så godt vi kan med vann i bøtte. Det er tørke i Eritrea. Folk har ikke mat, sa han, folk flytter fra det ene området til det andre i håp om å finne mat. Hvordan virker det for dem om vi sier til dem som har barn som sulter at hos Jesus er velsignelsen? Dette forsto han ikke. Det gjør ikke jeg heller, sa Per, men vi kan be. Og så gjorde vi det, for utfordringene i arbeidet, for dem som ikke har mat og vann, for myndighetene at de må se folkets lidelse. Og etterpå snakket vi litt om dette at denne smertelige motsetningen mellom Guds godhet og menneskenes lidelse står vi i hver dag. Det finnes ikke svar, eller kanskje det eneste svaret er at vi kan vise Guds godhet gjennom det lille vi tross alt kan gjøre her i landet. Guds kjærlighet kommer til syne gjennom oss. Jeg måtte fortelle om en liten bok som jeg har tatt fram i det siste og som jeg bruker som hjelp til daglig refleksjon. ”Sleeping with bread”, heter den. Boken åpner med å fortelle om barn under den 2. verdenskrig som under bombeangrepene ble foreldreløse, overlatt til seg selv og sultet. Noen av dem ble reddet og tatt vare på i flyktningeleire hvor de fikk mat og stell. Mange av disse barna som hadde mistet så mye fikk ikke sove om kvelden når de la seg. De var redde for at de neste dag skulle våkne opp alene og uten mat. Ingenting syntes å hjelpe dem. Men så fant noen på å gi hvert av barna et stykke brød som de kunne holde i hendene ved leggetid. Når de holdt fast i brødet, fikk de endelig sove. Gjennom hele natten minnet brødet dem på at ”I dag fikk jeg mat og jeg skal spise i morgen også”. De holdt fast ved det som ga dem livet.

Kanskje kan vi være med å gi noen det i dag som kan gi trygghet for dagen i morgen?

Og i kveld når jeg skriver dette, håper jeg at Per og jeg og kollegene mine har fått noe som vi kan ta med oss inn i uken som kommer. Per og jeg med en uke utenfor landets grenser. Kollegene mine tilbake i et land som ikke gir mye frihet og avslapning selvom man tar seg fri. For oss er det påskeuke etter latinsk tradisjon, for kollegene er det enda en uke før den ortodokse påskeuken kommer.

Etter oppstandelsen kommer Jesus inn i rommet der disiplene er samlet. De er redde. Jesus hilser dem med fred. Guds fred.

Stikkord: ,
Skrevet av Anne Lise Fossland | 1 kommentar »

mar
26
2009

JEG HAR TATT MÅL AV MEG

til å skrive en blogg i uken – helst i løpet av helgen. Det gikk ikke sist helg. Kirkens Nødhjelp/Eritrea har besøk av en konsulent fra Kirkens Nødhjelp / hovedkontoret – som skal assistere i planlegging og forbedring av program på vann, mat og miljø.  Det er intenst å ha programbesøk fra Norge. Det er i det hele tatt intenst her. Og samtidig er det så mye som går sakte eller som ikke går i det hele tatt. Jeg merker at jeg er både sliten og anspent. Og bloggen vil liksom ikke bli til. Hva skal jeg skrive om, sier jeg til mannen min, jeg føler meg helt låst. Skriv om vanskeligheter i en fastetid, svarer han. Vi arbeider for å utvikle programarbeidet, vi samtaler med myndigheter her og med bevilgende myndigheter, vi kommuniserer med Hovedkontoret, vi får råd og veiledning og vi forsøker å være kreative og utvikle nye ideer, eller videreutvikle gamle ideer. Men jeg er altså trett og kanskje litt redd?

På peishyllen hjemme i stuen vår står en liten bok med stive blad som vår kreative svigerdatter har laget til sin datter – og vårt nydelige barnebarn som har fødselsdag i dag. Alina, 4 år. Svigerdatteren er både skuespiller og tegner og maler, og hun har en artig ”strek”. På alle sidene er Alina avtegnet og hver side har et godt råd eller en oppmuntring.

- I dag har jeg siden fremme som sier: Vær kreativ – ikke reaktiv.
- Når jeg ber og tenker på dem som har det vanskelig og på myndighetene her som strever i motvind og skaper motvind, tar jeg frem: Send ut kjærlighet, den kommer tilbake.
- Når jeg tenker på alt som kan gå galt med dette programmet vårt: Hold motet oppe!
- Når vi har søkt om reisetillatelse for å reise i felt for å se på prosjekt eller for å velge eventuelle nye prosjektområder – og kanskje ikke får tillatelse: Dra på reiser! (Vi skal ut på 4 dagers feltbesøk med vår gjest, og vi kommer oss kanskje ikke ut!!!)
- Når jeg må vri tankene vekk fra det som er negativt: Det du konsentrerer deg om, det vokser.

Og så: Se alltid opp mot himmelen. Og det forsøker jeg å gjøre i denne fastetiden – som egentlig er ganske vrien – akkurat nå. Det vil si, kanskje gjør jeg ikke det. Kanskje ser jeg ned og inn i meg selv, istedenfor å se opp mot himmelen? Det finnes jo en himmelsk Far som ser meg og mine og Kirkens Nødhjelp og Eritrea.

Det ble ikke til at jeg skrev om mat og vann og miljø og kjønnsroller – som jeg lovet i min forrige blogg. Det stanset opp!

I neste uke må jeg ta frem siden i boken som heter: Hvil deg innimellom! Om 10 dager reiser vi ut av landet en tur. Men før det er det mye som skal gjøres.

På forsiden av den lille boken står det: ”Alt godt – for Alina fra mamma Ruth”.

ALT GODT fra Farmor til Alina, til alle mine langt borte, til kollegene mine og de menneskene vi arbeider sammen med og for. Og til deg som leser dette fra
Anne Lise Fossland i Eritrea

Skrevet av Anne Lise Fossland | Inger kommentarer »

mar
17
2009

Vann og mat, klima og kjønnsroller

Jeg holder på med en omfattende revisjon av Kirkens Nødhjelps flerårige landplan for Eritrea. Det er tungt og krevende arbeid – synes nå jeg. Situasjonen i landet skal beskrives – historie og politikk, økonomi og utvikling, situasjon for kvinner og barn, forskjeller  mellom fjernereliggende og fattigere områder og sentrale og mindre fattige strøk. Helse og utdannelse. Jeg må referere til konvensjoner  og menneskerettigheter. Bekrivelsene skal være ”rettighetsbasert”, og jeg må fremheve hvem som har rett og hvem som har plikt. De fattige har rett. De som ikke får delta i beslutninger fordi de er kvinner, har rett. De som ikke får gå på skole, har rett. De som ikke får hjelp i tide til å bære fram levende fødte barn, har rett. Jentebarna som blir omskåret og får ødelagt sitt kvinneliv for alltid, har rett. Kvinner og jenter som må gå kilometervis for å hente vann – som kanskje ikke en gang er rent – har rett. Barna som er sultne, har rett. Jeg? Jeg har plikt, Kirkens Nødhjelp har plikt, kirkene i Norge har plikt. FN med sine institusjoner i landet har plikt. FNs sikkerhetsråd har plikt. Obama i USA har plikt, Jens – statsminister – og Jonas – utenriksminister - har plikt! Myndighetene i Eritrea har plikt.

Men – de fattige, de sultne, kvinnene og barna har også plikt, fordi de selv er med i arbeidet for å få et bedre liv, et verdig liv. Vi snakker om deltakelse. Jeg tror at det nesten er det viktigste vi gjør – å arbeide sammen med dem som har rett, dermed får de plikt. Å anerkjenne en annens ansvar og plikt er å respektere den andre. Og er det noe menneskene her i Eritrea fortjener, så er det respekt.

I mitt arbeid med landplanen forsøker jeg å sette opp mål – hovedmål og delmål. Vi har diskutert og planlagt, vi har snakket med myndighetspersoner og Kirkens Nødhjelps ledelse ,og vi har orientert og blitt orientert av norske myndigheter som støtter arbeidet.  På toppen av planleggingspyramiden har jeg forsøkt å formulere en visjon. Kirkens Nødhjelp over hele verden har jo en visjon som jeg synes omfatter alt vi gjør og hvordan vi gjør det: ”Sammen for en rettferdig verden”. Ut fra denne forsøker jeg meg på en ”undervisjon” for Eritrea: ”Sammen for et verdig liv – for dem som har rett  og for dem som har plikt”. For de som har plikt, skal også arbeide med verdighet.
Og så videre nedover i planleggingspyramiden, hva er hovedmålet? Jo, jeg forsøker meg slik - litt klumpete oversatt fra engelsk: ”Et bedre liv for folk I fjernereliggende og fattige strøk gjennom arbeid for likhet mellom kjønnene - mot kjønnsbasert vold, gjennom matvaresikkerhet og tilførsel av vann og klimatilpasning - med en tilnærming som fremmer deltakelse, likhet og beskyttelse.”

Krunglete? Ja, slike formuleringer blir ofte det. Men det vi allerede arbeider med og det som vi gjerne vil videreutvikle, er altså innenfor tre hovedområder: Vann og mat som hører nært sammen. Klimatrusselen som henger nøye sammen med vann og mat, men som også dreier seg om alternativ energi og bevaring av skog. Og så er det dette med ”gender”, et lettere ord å håndtere enn ”kjønn”, synes jeg. Men i alt det vi gjør, må vi fokusere på kjønnsroller. Her kommer kjønnsbasert vold inn, og er det noe som kan betegnes som vold mot jenter og kvinner, så er det kvinnelig omskjæring.

Vann, mat, klima og kjønnsroller. Dette må jeg komme mer tilbake til i min neste blogg.

Dette er det som opptar meg mye i en fastetid, og så tenker jeg på profeten Jesaja’s budskap: ”..slik er fasten som jeg vil ha:… at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, og ikke svikter dine egne”.  Og jeg fortsetter min lille faste og ber og trygler for dem jeg er glad i og som har det vanskelig, en syk mor og hennes familie og folk og land her hvor jeg bor nå – sammen med min mann som nå er tilbake fra en lengre reise. Det er godt å ha noen å dele med. Og jeg tror fremdeles på under – slik jeg skrev det i min første blogg.

Stikkord: , , , , , , ,
Skrevet av Anne Lise Fossland | Inger kommentarer »

mar
10
2009

Frivillig og ufrivillig faste

I min første blogg skrev jeg om fastetiden her i Eritrea, jeg skrev om de kristne kirkenes faste, men også muslimene har fastet – inntil i dag. I dag feires Eid, avslutning av fasten som så mange andre steder i den muslimske verden.  En tid nå har det altså vært fastetid over hele landet uansett religion.
For meg som på mange måter står utenfor dette samfunnet, er det ganske underlig å observere  fastiden her som ikke bare er en faste i navnet, men også i gavnet, fordi mange av landets beboere også gjennomfører en ufrivillig faste rett og slett fordi det er mangel på mat.

Eritrea er et land hvor tørke ikke er et ukjent fenomen. Regntidene kommer på forskjellige måter til foreskjellige tider. Regn og vær er noe man er opptatt av. Skyer og vinder ”leses” og tolkes.
Landet er blant dem som er hardt rammet av klimaendring, og utfordringene er mange på miljøsiden. Det som en gang var et grønt land, er nå for en stor del ribbet for skog og befinner seg i en tilstand av halvørken. Uten trær, følger erosjonen, ikke minst når voldsomme regnskyll velter nedover fjellsidene og tar meg seg jord, stein og busker; det dyrebare vannet som skulle vært samlet opp gjennom trekronene og røttene, forsvinner rett i sjøen. Slår regnet feil, som det ofte gjør, blir det tørke og feilslåtte avlinger. Det skjedde i 2008 og situasjonen er bekymringsfull. Myndighetene følger en streng matfordelingspolitikk og innbyggerne oppfordres til å gå ned i kaloriinntak. På lengre sikt er løsningen økt produksjon av mat . Et viktig budskap er at landet skal klare seg selv uten matvarehjelp fra det internasjonale samfunnet.  De neste månedene blir avgjørende. Nå ser vi at folk trekker inn til byene eller til områder hvor de håper å få mat.
I denne fastetiden sitter mange utenfor kirkene og ber om almisser. Og det får de – litt her og litt der. Eritreere er kjent for å være villige til å dele med hverandre – også ut over familien og storfamilien.

Dette ble en nøktern blogg, det er i det hele tatt ganske nøkternt å arbeide her i landet.
I min neste blogg skal jeg skrive litt om hva KN gjør her med midler fra norske myndigheter - sammen med eritreiske myndigheter. Tradisjonelt er det tette bånd mellom Norge og Eritrea.

Stikkord: , , ,
Skrevet av Anne Lise Fossland | Inger kommentarer »

mar
03
2009

En streng av håp

Det er søndag igjen, første søndag i Faste. Igjen det meste av en helg i alenehet, men egentlig ikke i ensomhet.  I min første blog skrev jeg noe om å gå inn i fasten med en sorg, men også med et nesten trassig håp. For noen dager siden leste jeg ferdig Barack Obamas bok, ”Memories from my Father”. En sterk bok skrevet av et menneske på leting etter identitet.  Mot slutten av boken skriver han om en hendelse som nok hadde en avgjørende betydning i livet hans. Han besøker en kirke og presten preker om the Audacity of Hope, (håpets fryktløshet), dette skulle bli tittelen på en annen bok av Obama som jeg ikke har lest - enda. Ut fra teksten om Hannah i det gamle testamentet, skildrer predikanten det fryktløse håpet som var skildret i et maleri kalt ”Håp”. Hannah hadde en mann som elsket henne, men hennes morsliv var lukket og i år etter år ble hun plaget av en medhustru som ville gjøre henne motløs. Hannah gikk til templet og ba i like mange år – uten svar. Inntil hun avga et løfte og sa: ”Herre, Allhærs Gud! Dersom du vil se hvor vondt din tjenestekvinne har det… og ikke glemme din tjenestekvinne, men la meg få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele livet… ” Hun fikk en sønn, Samuel, og hun synger i takknemlighet – enda sønnen var lovet bort til Herren fra han var liten. På håpsbildet til Obamas prest er det også en kvinne.  Hun er såret, klærne hennes er i filler, hun går opp mot en høyde, og verden rundt er ødelagt. Men hun spiller på den ene strengen som er igjen på den ødelagte gitaren. Den ene strengen er tegnet på håp. Og jeg tenker på Eritrea, det landet vi lever i nå, om det finnes en streng av håp?
Landet vant sin frihet gjennom mer enn 30 års krig mot kolonimakter og mot nabolandet Etiopia. En krig som ble vunnet mot alle odds fordi håpet om seier aldri ble oppgitt. En krig i stolt ensomhet  uten miltær støtte fra utenverdenen, en krig  i kulde og hete, i ulendte fjellområder, med sparsomhet og intelligens, med skoler og sykehus i fjellrevnene, stridende menn som kvinner. Seieren i 1991 og folkeavstemningen  i 1993 ga håp om også å vinne freden. Men hvordan gikk det egentlig med seieren, med gjenreisningen  - politisk og økonomisk? 18 år etter seieren og med en bitter to års ”etterkrig” med Etiopa i 1998-2000, trygler og ber et folk i en fastetid. Sist fredag hadde vi igjen vår ukesavslutning på kontoret. Jeg hadde oversatt min første blog og leste den for kollegene. Det ble samtale av det, og vi ble minnet om at hver dag i kirkene ber  prester og folk om velsignelse for folkets ledere. Velsignelse – ikke forbannelse. Det er som et folk kaster en bølge av kjærlighet mot myndighetene – at de må få visdom til å styre rett.
Men, her oppleves en ufrivillig faste. Det skal jeg skrive mer om i neste blogg.  I mellomtiden spiller den ene strengen sin fryktløse melodi i håp og Hannah synger sin takkesang.
Anne Lise Fossland
Kirkens Nødhjelp, Asmara, Eritrea

Stikkord: ,
Skrevet av Anne Lise Fossland | Inger kommentarer »

feb
24
2009

Fastelavenssøndag i Eritrea

Det er Fastelavenssøndag (av Fastelabend, festkveld). Jeg sitter her i Eritrea som Kirkens Nødhjelps landrepresentant. Det er kveld etter en week-end i ensomhet. Det vil si, jeg var i kirken i dag, i den katolske katedralen som holder messe på engelsk hver søndag. Det var ikke en festgudstjeneste slik like før fasten, som man kunnne forvente, men en gudstjeneste om Jesus som tilgiveren, om det å bekjenne sine synder. Og om Gud som skaper noe nytt. Jeg gikk hjem til en kirkekaffe alene med en bolle (uten krem) som min mann bakte før han reiste til Sør-Afrika for noen uker. Og tankene kom og gikk på denne fasten som vi nå skal inn i. Her i Eritrea begynner den ortodokse kirken fasten i morgen, mandag. I min egen kirke i Norge begynner den på onsdag, Askeonsdag. Jeg snakket med henne som hjelper meg i huset - om hun skulle faste. Jo, det skulle hun, ved ikke å spise kjøtt og melkeprodukter. Egentlig skal hun som ortodoks ikke spise før kl 3 om ettermiddagen, hverken vått eller tørt, men det siste kunne hun ikke følge opp. Jeg foreslo at vi nå i fasten kunne holde oss unna kjøtt hjemme. (mer…)

Stikkord: , ,
Skrevet av Anne Lise Fossland | 3 kommentar »