Det er mye vanskeligere å trekke fra enn å legge til.
Jeg ville ha tause tider i denne fasten. Det ble med viljen. Jeg vil, i fasten som ellers, gjerne meditere mer. Jeg veit at det er tjenlig for meg. Men jeg vil ikke gjøre det til et “prosjekt”. Det er så mange strenge prosjekter: Deadlines, saker som MÅ følges opp, ellers så… Stillheten skal ikke havne som ett av disse prosjektene. En vakker dag har det kanskje vokst fram en evne til å ta bort - så min tid med taushet kan få plass.
Påskeferien ga håp. Jeg har hatt daglige stunder på meditasjonskrakken (blant annet takket være besteforeldre/foreldre som stiller opp!). Ikke minst har jeg tatt bort en ting (- og jeg beklager om dette er en pinlig privat sak i et offentlig rom): Jeg har fjerna lesestoffet på do. Skal ikke lese på do lenger. Prosjektfri sone.
“Taus tid”, ville jeg ha. Men jeg har vært i giverposisjon. Og jeg har fått. Er takknemlig. Har bloggingen min handla om fastepraksis, eller om mine prosjekter i fasten?
Jeg liker ordet praksis. I gamle dager var jeg i et miljø som snakket en del om gjerninger. Gjerninger er som små klosser. Enheter som helst skal være riktige og stables riktig. Prosjekter er større klosser, på en måte. Min relasjon til kirka og til Jesus ønsker jeg ikke å tenke på i prosjekt-enheter - og slett ikke i gjerninger. Praksis er både mer ansvarliggørende og mer dynamisk. Praksis er en slags vei. En retning som kan justeres - ikke klosser som stables.
Praksis står i relasjon til prinsipper eller teori. “I prinsippet skulle jeg ha tause tider i fasten, i praksis har jeg levd som jeg pleier - bare veldig intenst”, “I teorien er jeg en kirkegjenger, i praksis har jeg vanskelig for å finne steder å høre hjemme”. Praksis er realitetsorientering, levende liv. I praksis møter jeg mennesker, meg selv - og, ja, Jesus og kirka. I praksis spiste jeg en kjeks og drakk vin idag. Det var et lite prosjekt å komme seg igjennom en påskedagsgudstjeneste sammen med en toogethalvtåring, men vi var der og det er påske.
Alt åpner seg rundt meg i disse dager, hestehov, blåveis, pollenallergisesongen, min sønns ordforråd og lyset i dagene. Det er helt uavhengig av mine prosjekter. Skaperen overvelder meg igjen. Det er nødvendig å slippe hendene ned og ta imot.
Tastefingrene skal hvile - takk for muligheten til å dele tanker og ord her.
God påske!
Stikkord: praksis påske blåveis
Skrevet av Margrete Lüthje Kvalbein | Inger kommentarer »
Jesus blanda spytt og jord til en deig som han smurte på en blind manns øyne. “Mannen (…) vasket seg, og kom tilbake seende”.
Jeg fikk plutselig for meg denne fortellingen (les Johannes 9!) Jeg hadde tenkt å blogge om min helgs opplevelser, og tankene famlet i retning Jesus-fortellinger. Denne om mannen som var født blind er litt grisete - en sånn fortelling en liksom føler på huden - og så er det en fortelling om åpnede sanser.
Jeg er prosjektleder for Verksted på Vollen - en samling på Granavollen som i år hadde undertittel: Perspektiv på kunst, kropp og gudstjenesteliv. Det skulle handle om sansing og kropp i relasjon til kirkerommet.
Denne samlingen gikk fram til søndag som var, og ble en formidabel opplevelse. Den har gjort meg dypt takknemlig overfor alle som var med og delte kunnskap, erfaring og sårbarhet - mot, nærvær og åpenhet. Vi har ropt og ledd, slått og skrapt og løftet og sunget. Vi har lyttet, sett, kjent, balansert, luktet og smakt, og vi har tenkt, følt, pratet og reagert.
Så kommer jeg på fortellingen med jord og spytt, leser den og oppdager en fortelling som har et enormt, ja, komisk! spenn mellom det direkte, sanselig konkrete og det kjølig-dogmatiske. Enkelheten i replikkene til den helbredede mannen er slående opp mot fariseernes finurligheter. Fariseerne formulerer intrikate spørsmål. Jesus spytter i jorda.
Jeg veit ikke helt hvorfor denne fortellingen dukka opp. Jeg tror det er noe med min ferske erfaring av at en ikke kan ta ordenlig tak i virkeligheten uten å bli skitten på henda. At når en tar tak i menneskers sanser, tar en også tak i grunnleggende eksistensvilkår.
Av de mer eller mindre kjekke paroler som har versert i kristent ungdomsarbeid er “What would Jesus do” av de bedre. I Johannes 9 spytter Jesus i jorda, blir skitten på henda, smører deig på en manns øyne og forvandler et liv.
Å arbeide i overlappingssonen mellom kunst og kirke er ikke så delikat det heller. Men det bærer muligheter til å bevirke forvandling - til å bli forvandlet. Og det kan være svært vakkert.
Ikke delikat. Vakkert.
Stikkord: sanser kunst Jesus forvandling
Skrevet av Margrete Lüthje Kvalbein | Inger kommentarer »
Det er skummelt å begi seg inn på det, men noen ganger kommer det bare: Hvordan var livet egentlig før jeg fikk barn?
Jeg ville ha tause tider i fasten min, og det går skikkelig dårlig. Livet for tiden er å jobbe, sove, spise, være sammen med Poden. Punktum. Kroppen er i beredskap. Jeg føler meg ikke direkte stressa, for det jeg gjør gir meg mye glede, men jeg kobler ikke helt av heller. Til og med på do ligger det tidsskrifter og små oppgaver jeg plukker opp. Dersom jeg spiser aleine, er det alltid en avis å bla i. Der er alltid et prosjekt. Det koster avsindig med mot å skulle stoppe opp.
Så tenker jeg: FØR hadde livet mitt mellomrom. Tid til å vimse litt fra det ene til det andre. Morgener til å ligge i senga og lure på hva denne dagen skulle fylles med. Ro til å fange opp nattas drømmer. Kvelder til å sløve, i stedet for å bare stupe sliten og trøtt under dyna når dagens oppgaver er unnagjort. Jeg har alltid vært fæl til å lage meg mange prosjekter, men i tida før barn var det faktisk flere mellomrom. Helger og ferier som faktisk var til meg, og ikke til familien.
Tenker jeg meg om, husker jeg hvor frustrert mellomrommene kunne gjøre meg. Hvor handlingslamma jeg kunne bli av å bare ha meg sjøl å forholde meg til. Hvordan jeg kunne savne å bli holdt fast i fellesskap og rutiner. Det var for mye, den gangen. Nå er det en ufattelig luksus å få lov til å våkne og stå opp i eget tempo. En sjelden gang få oppdage at tankene har fått vandre uforstyrra av gårde. Småbarnsmammaer kan bli ubegripelig effektive og strukturerte, men noe viktig er stadig under press. Psykologi-forskerne veit det: Uten at kroppen får gjøre sine prosesser i noenlunde fred og ro, blir evnen til å lære forringet. Søvn, og spesielt drømmesøvn, spiller en viktig rolle i kroppens prosessering av ny kunnskap. For den som ser på det meningsfylte livet som en stadig sult etter ny kunnskap, nye innsikter, er savnet av mellomrom et sårt savn. Heldigvis blir mellomrommene aldri borte. De sprenger seg vei. Krever sin plass. I værste fall må det sjukdom til - men den retten tar kroppen seg, og det er ofte i livets tjeneste.
Denne fastetida har jeg - så langt - forvalta mine forsetter om tause tider ganske dårlig. Men jeg tar stilling. Jeg tar stilling på mellomrommenes side. Jeg blir sinna på de mekanismene i samfunnet og livet mitt som truer meg og mine medmenneskers muligheter til å leve bærekraftig. Så ser jeg meg omkring etter støtte. På et eller annet punkt møter jeg i min forestilling Jesu blikk - og der er et uendelig tålmodig lurt smil som jeg tror det går an å kalle nåde.
Stikkord: mellomrom, nåde, taushet
Skrevet av Margrete Lüthje Kvalbein | Inger kommentarer »
Fra forarbeidet til forestillingen "Sakrament og sandpapir" Danser: Solveig Styve Holte, Foto: Hanna Gjermundrød
Det er rart å være koreograf. Enda rarere å være kirkeromskoreograf. En forestilling tar 4 ulike retninger i 4 ulike rom. Jeg har nettopp avslutta en turné: Paulus, Kolbotn, Kongsberg og Maria på Gran. 4 ulike tekniske utfordringer, 4 ulike publikum. Og en personlig beretning om feilslått fromhet (”Sakrament og sandpapir”).
Jeg leser om humringen rundt Teresa av Avillas “bekjennelser” (Steinar Ims siste blogginnlegg) - og jeg ler ikke så veldig. For denne fortiden er ikke fjern. Jeg er i det hele tatt usikker på hvor fortidig det er at kristne jenter skammer seg over sin “jentethet” - og i sin tur sin kvinnelighet.
I vår tid er det ikke sjelden fortellinger om ungdomstidens utskeielser kan blåses opp i pressen (tenk på Mette-Marit!). Jeg påla meg selv i forestillingen å fortelle en fortelling om en (over-)from ungdomstid - og spør meg om ikke det er mer skambelagt enn å bekjenne sine ungdoms”synder”. Ungdomssynder er sjarmerende. Gravalvorlige og fromme tenåringer er mest trist.
Så har jeg blitt voksen. Jeg lurer på om mitt forsøk på å revitalisere faste for meg selv er en forlengelse av min ungdoms anstrengte fromhet. Kanskje.
Det rare er at jeg liker ordet “fromhet”. Jeg liker å la kirkeåret påvirke livet mitt. Hvorfor ikke? Årstidene påvirker meg enormt. Frilanserlivets skiftende faser kaster meg hit og dit. Midt i dette liker jeg å lage meg små, trygge rom inne i det store kirke(år)rommet.
Steinar gjør også et poeng av det: Fromhet foregår i en kontekst. Sunn fromhet kan ikke hentes fra gamle oppskrifter. Fromhet som ikke er tar inn den tid, det rom og de relasjoner den er plassert i, er farlig. Å la seg inspirere (eller more) av fortidig fromhet er spennende, men når vi skal forme religiøse praksiser for nye tider er det så viktig å ærlig undersøke: Er dette i skaperen, frigjørerens og livgiverens navn? Med andre ord: lærer vi ungene og oss selv praksiser som bidrar til å skape, frigjøre og gi liv? Eller driver vi generell “oppstramming”?
Som dansekunstner går jeg kroppens vei for å stille slike spørsmål. Og kroppen - inkludert de delene av den som leser tekster og reagerer og reflekterer over disse - den gir svar.
Stikkord: fromhet, relasjon, rom, tid
Skrevet av Margrete Lüthje Kvalbein | Inger kommentarer »
Er det Paulus som er opptatt av tunga? Det der med tunga som “et tveegget sverd” eller “tale med englers tunger” - husker jeg riktig?
Jeg har hvertfall blitt opptatt av tunga mi. Taushet handler om å hvile tunga - og å legge merke til at tunga hviler. Innimellom virker det nesten som den vokser i munnen når den er stille.
Jeg har ikke hatt mye Taus Tid de siste dagene, men jeg har hver dag hatt oppdagelser av små luker som åpner seg til å legge merke til: “nå kan jeg og stemmen min hvile”. Og det er godt. så går det ikke mange sekundene før jeg merker at jeg “prater” likevel. Inne i hodet mitt. Det prater i meg. Frisører kommenterer at jeg er stram i hodebunnen.
Jeg liker årets fasteprosjekt. Jeg liker å oppdage at jeg ikke trenger mange minuttene til å slippe hodet mitt, kjeven, halsen, musklene rundt øynene. La praten stilne.
Få tunga rett i munnen.
Stikkord: tunge prat
Skrevet av Margrete Lüthje Kvalbein | Inger kommentarer »
I morgen. Jeg velger altså at i morgen er litt annerledes enn i dag. Jeg har ingen planer om spesielt kosthold i år. Faktisk har jeg ennå ikke landa helt på årets fasteprosjekt. Eller: Jeg er såpass tvilende til om prosjektet er realistisk, at jeg ikke tør å bestemme meg: Jeg har lurt på å ha en daglig “taus time”.
Perioden fram mot påske er travel og pressa på flere vis - hvordan holde plass ledig for stillhet? Altså ikke den tausheten jeg nå praktiserer foran datamaskinen, men en sånn taushet som endrer oppmerksomheten. En meditativ taushet.
Jeg er så heldig at jeg har et rom å gå til for dette. Jeg vil gi det en sjanse. En klok kar jeg prata med på en retreat, sa at i Johannesevangeliet omtales “tro” med ord som “kom” eller “bli”. “Oppsøke”, kanskje. Fra i morgen altså. Som tilfeldigvis er en dag jeg slett ikke er i nærheten av det nevnte rommet. Kan jeg finne den tausheten på Gjøvikbanen?
Stikkord: taushet
Skrevet av Margrete Lüthje Kvalbein | Inger kommentarer »
Innlegg (RSS)