Forfatterarkiv

mar
28
2009

Dere er jordens salt

Det er Earth Hour i kveld. Over here kloden oppfordres vi til å slukke lysene en time i solidaritet med de som lider på grunn av klimaendringer.

En hel time til å gjøre noe annet, slå av fjernsynet en lørdagskveld, sette seg ned i stillhet og ro. Tid til å la tankene vandre, la tankene hvile.  Min Earth Hour time skal få plass i fasteteppet mitt, dette teppet som jeg “maler” hvert år i fastetiden med bibelhistorier, livsfortellinger, salmer, meditasjoner. Årets fasteteppe begynner å ta form. En av fortellingene som har fått plass handler om en utfordring Jesus har gitt oss: “Dere er jordens salt.”

De hadde deltatt på en utflukt arrangert av KIA, kristent interkulturelt arbeid. Dagen nærmet seg slutten, og de skulle ta farvel. Han så henne dypt inn i øynene o sa: “Du er vakker som salt!”. Hun ble brydd. Vakker som salt? Hva er det han mener? Blander han sammen ord i det norske språket? “Salt?” Hun kikker usikkert tilbake. “Er det noe søtt, sukker, du mener?” “Nei, ikke sukker, vi kan da godt klare oss uten det søte. men saltet derimot, er det som har skjønnheten i seg. Det er det som gjør at mat ikke blir ødelagt. Det er saltet som tar vare på maten og gir den smak.”

Dere er jordens salt. Jesus ord gjelder idag som i går. Hvordan lever jeg slik at jeg tar vare på saltet så det ikke mister sin smak og sin kraft?

Stikkord: , ,
Skrevet av Britt Arnhild Lindland | Inger kommentarer »

mar
23
2009

På badet har jeg en skål med tre røde roser

På badet har jeg en skål med tre røde roser. Synet av disse vakre rosene er det første som møter meg om morgenen. En påminnelse om den hellige treenighet.

Jeg skrur opp kaldtvannskrana og vasker ansiktet med hendene. Tre ganger. I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

Jeg ber med den hellige Birgitta: Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.

Jeg er klar til å starte dagen.

Stikkord: ,
Skrevet av Britt Arnhild Lindland | Inger kommentarer »

mar
14
2009

En regnbuekalender

Gud satte regnbuen i skyene for å minne seg selv om at han aldri mer ville la en storflom ødelegge alt liv på jorden. I fastetiden setter jeg en regnbue over mitt liv for å minne meg selv om at alt liv er gitt meg til låns. Mitt liv er innfelt i jordens liv. Jeg er kalt til å dele med mine søsken, jeg er kalt til å overlate skaperverket til de som kommer etter.

Regnbuen har sju farger og fastetiden har sju uker. Fastetidens hovedfarge er fiolett, og samtidig gir jeg hver uke sin egen regnbuefarge. Gjennom å bruke fargene aktivt, lære mer om dem og leve med dem i litteratur, kunst og musikk, lar jeg regnbuen bli en håpsbue over fastetiden som minner meg om hvordan Gud vil jeg skal leve mitt liv. Samtidig går det mot vår, og naturen er klar til å la en palett i alle regnbuens farger briste.

Gjennom de sju fasteukene lar jeg er hjørne av kjøkkenbenken få være et regnbuehjørne. Mens jeg sitter her og spiser frokost har jeg tent lys i rødt, oransje og gult, i morgen vil også det grønne lyset komme på plass. Jeg sår frø som gir vekster i alle regnbuens farger. Disse vil etter hvert vokse opp og vise mot våren som er i anmarsj. Når sommeren kommer plantes de ut i et eget regnbuebed i hagen og minner om Skaperens håpstegn.

Da sa Gud: “Det bli lys!” Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. 1.Mos 1,3-5

“Det finnes malere som forandrer sola til en gul flekk, men det er andre som takket være deres kunst og deres intellekt, forandrer en gul flekk til sola. Pablo Picasso

(Denne teksten er hentet fra “40 dager - fra karneval til oppstandelse”)

Stikkord: ,
Skrevet av Britt Arnhild Lindland | Inger kommentarer »

mar
06
2009

Mitt fasteteppe

For noen år siden satt jeg på en gård sør i Østerrike for å jobbe med fasteboken min. Rett ved gården lå den katolske landsbykirken, og på mine daglige vandreturer i området tok jeg gjerne en tur innom den. Det var godt å sette seg ned i stillhet og bønn, det var godt å møte kunsten der inne, men det som virkelig fasinerte meg, var et enormt stort teppe med et utall av malte bibelfortellinger som hang på den ene veggen. Dette teppet ble hengt opp hvert år på askeonsdag og hang der gjennom hele fastetiden. Teppet var flere hundre år gammelt, “almuens Bibel” som loset folket gjennom en Bibel de selv ikke kunne lese.

Fastetiden er for meg en tid hvor jeg bruker litt ekstra tid med Jesus, gjennom bibellesing og bønn, gjennom refleksjoner, gjennom musikk og gjennom kunst. Dette har på mange måter blitt mitt fasteteppe. 40 “fortellinger”  utgjør veien fra fastelavnstiden, gjennom fasten og vandringen opp til Jerusalem, fram til det ufattelig som vil skje på påskemorgen. Gjennom den lange vandringen ligger håpet om oppstandelse og seier over døden.

Dagens “fasteteppebilde” er en liten fortelling fra boken min, “40 dager - fra karneval til oppstandelse”, og den handler om vårt dype behov for å tro.

Kjære Gud, jeg har det godt

Ei lita jente, hun var ikke stort mer enn to-tre år, ble plassert i te besøkshjem. Foreldrene hadde i perioder mer enn nok med å ta vare på seg selv, og trengte hjelp i forhold til barna. Kvinnen som fortalte meg historien var på besøk hos sin datter, som var den som hadde åpnet hjemmet sitt.  Det ble leggetid, og besøksbestemor fikk oppgaven med å legge jenta. Det er ikke lett for en liten treåring å skulle legge seg hos helt fremmede, så det var vanskelig for henne å finne den roen og tryggheten hun trengte for å sovne. “Skal jeg synge for deg kanskje?” spurte besøksbestemor. Jenta nikket såvidt mellom tårene. “Hva skal jeg synge da? Kanskje Sov dukkelise?” “Nei”, den lille jenta ristet energisk på hodet, tørket tårene og sa: “Du skal synge Kjære Gud, jeg har det godt!”

Stikkord: , ,
Skrevet av Britt Arnhild Lindland | Inger kommentarer »

feb
28
2009

Melting ice - et tegn på håp

is som smelter

Sola tar godt nå, og midt på dagen i dag var det nesten litt vårlig da det begynte å dryppe fra taket. Før den blå ettermiddagstimen kom, hang det en lang istapp utenfor spisestuevinduet.

“Melting ice, a hot topic” var tema for en miljøkonferanse i fjor, som blant andre Den norske kirke deltok i. Is smelter, verdenshavene stiger, jorda vår slik vi kjenner den, er truet. Is som smelter er et tegn på fare. Vi må handle før det er for sent. Is som smelter er også et tegn på håp. En vår som er i anmarsj.

Fastetiden er en tid for ettertanke og for handling. En tid for å ta grep, små og store, grep som er miljøvennlige, som er bærekraftige. Hva kan jeg i min hverdag, i mitt liv, gjøre for å medvirke til en bærekraftig livsstil? Fastetiden er også en tid for håp. Snøen og isen som smelter fra hustaket vårt er et tegn som gir håp. Våren er i anmarsj, livet lever, livet er sterkere enn døden. Påska og den oppstandne Kristus er fortsatt langt der framme, men tegnene er her.

Da jeg kikket ut i hagen i deg tidlig var det vanskelig å ane vårtegnene. Da disiplene gikk i skjul etter Jesu korsfestelse var det nesten umulig for dem å få øye på livstegnene.

Min vanding gjennom fasten er en vandring hvor jeg leter etter håpstegn. Håpet om at livet lever. Håpet om at Kristus vil oppstå.

Stikkord: ,
Skrevet av Britt Arnhild Lindland | 2 kommentar »

feb
25
2009

Gud, vis meg din vei

Det har begynt å snø. Snøen faller lett, den legger seg i trærne og farger verden utenfor stuevinduet hvit. Det er kveld og mørket har senket seg, men snøen gir mørket et mykt skjær.
Det er askeonsdags kveld og oppvasken er akkurat unnagjort etter middagens fargerike grønnsaksuppe. Jeg freste hvitløk, rødløk, purre og selleri, gulrøter ble skrelt, delt i tynne skiver og fikk frese litt i olivenoljen de også. Så var det tid for salt, pepper, vann og buljongpulver, og aller sist noen røde, litt vinterbleke tomater, som ble skåret i passende skiver og fikk svømme med resten av grønnsakene. Mens suppa kokte dekket jeg bordet. 4 suppetallerkener, bestikk, glass, en vannkaraffel, ei kurv med brød, smør.
Jeg prøver å følge en egen matseddel for fastetiden. Ikke helt uten kjøtt, men med flere vegetarmåltider i uka, enklere mat, men likevel måltider som forberedes med omtanke. Tiden ved kjøkkenbenken er ofte min stille tid sammen med Gud. Jeg kutter gulrøtter og takker Skaperen for alt Han har skapt, jeg steker hvitløk og ber om Guds rettledning, jeg rører i suppa mens jeg lar Gud tale til meg.

Fastetiden som ligger foren, de 40 dagene mellom karneval og oppstandelse (pluss noen søndager), skal få være min tid for stillhet, min tid sammen med Gud.

Stillhet er ikke alltid fravær av lyd. Lyd betyr liv, og Gud har skapt oss til å leve, til å være. Noen dager finner jeg stillheten når jeg går hjem fra jobb, midt i bylarmen. Andre dager søker jeg stillheten ute i skogen blant fuglesang og snø som faller. Jeg kan føle desperasjon over lyder og avbrytelser, eller jeg kan la livet leve og finne stillheten midt i det.

Fastetiden er min tid for stillhet. Midt i hverdagen. Stillhet i form av å åpne sansene og la Gud arbeide gjennom meg. La Gud få fullføre sitt verk i meg, ved å få bli det mennesket, den kvinne, ektefelle, mor, datter, nabo, kollega, medmenneske, forbipasserende som han har tenkt meg til. Ved å være. I Guds tid.

Den hellige Birgittas bønn er min fastetidsbønn: Gud, vis meg din vei. Gjør meg villig til å gå den.

Stikkord:
Skrevet av Britt Arnhild Lindland | 1 kommentar »