Fastetiden bærer i seg et alvorlig blikk mot oss selv og våre omgivelser.
Et blikk som maner til ny handling.
Fastetiden fremstår ofte som en dypt alvorlig og ganske tung tid. Nesten utelukkende. Virker det som.
I vår felles fastepraksis på kontoret har vi bestemt oss for å gjennomføre formiddagsbønn hver torsdag i fasttiden. Bønnen er etter mal av morgenbønnen vi arrangerer i Paulus kirke hver onsdag morgen. Så leser vi, på omgang, fra Teresa av Avilas Boken om mitt liv. En bok av enorm betydning for fromhetsliv i kirken i over 400 år. Jeg må innrømme at jeg var spent på om det var en bok av den typen som får meg til å bli trøtt. Fromhet har av og til den virkningen på meg, spesielt når jeg sitter og leser den type litteratur for meg selv.
Vi leser ett kapittel hver gang, og det fungerer utrolig bra. Høytlesning fungerer bra for flere enn barn, og jeg har ennå ikke blitt søvnig av boken. Jeg har faktisk begynt litt utålmodig å lese videre i den! Det er en from bok - eller rettere sagt: det er en bok skrevet av et fromt menneske om sitt liv i søken etter Gud. Det er også et fasinerende tidsbilde av hva ærbarhet og fromhet var på 1500-tallet. Og kombinasjonen av fromhet, ærbarhet, tidsbilde og litterær sjanger er ubetalelig. Vi sitter i fellesskap i meditasjonsrommet og humrer og ler. Det begynte allerede med innledningsordene; “Da man har pålagt meg fritt å beskrive min måte å be og de nådegaver Herren har gitt meg, skulle jeg ønske at man også ville la meg fortelle klart og utførlig om mine store synder og usle liv.” En heftig begynnelse! Er hun helt alvorlig, eller tuller hun med oss? Hun som er kjent for å ha levd et så, for å bruke et litt gammelmodig ord, gudsfryktig liv? Når hun går videre til å beskrive hvilken “dragning mot det onde” hun i sin ungdom gjorde seg skyld i, og i hvilket alvor hun sier det, blir jeg utrolig nygjerrig. Ikke alt forklares av henne, men hun nevner ridderromaner, forfengelighet, lidenskapelig svermeri og andre tåpeligheter, og vi kan le igjen. For en vanvittig avstand i tid og ikke minst oppfatning av hva lastene våre består i!
Den 16-17 årige Teresas “overfladiske svermerier” og flørting var kanskje ikke imot Guds vilje eller imot hennes ære. Men de var forfengelige, syndefulle og ikke i retning av det gode, men av det onde, ifølge henne selv. Jeg vet at Teresas refleksjoner i Boken om mitt liv er de unaturlige og undertrykkende tanker, og at hennes handlinger som 16 åring vil bli sett på som de naturlige og normale i dag. Det kaller på smilet, men det sier også noe dypt alvorlig om hvordan vår forståelse er prisgitt den gjeldende mal for hva de rette ting er, i forhold til Gud og i forhold til våre medmennesker.
Teresa sier om seg selv at “…den nåde har Herren gitt meg at folk alltid er blitt glade over å se meg hvor jeg enn er kommet.” Det er ikke rart. Hun var ifølge kildene om henne svært vakker og en enorm utstråling. I tillegg var hun fra en god familie. Hun kunne giftet seg, og det var sider ved ungdommens handlinger som “…til en viss grad kunne tjene meg til unnskyldning hvis jeg ikke hadde hatt så mange synder på samvittigheten, og det er at den omgang jeg pleiet med en person, kunne ha endt god, tror jeg, gjennom ekteskap. Da jeg spurte min skriftefar, og andre, til råds angående dette, sa de at jeg ikke hadde handlet mot Guds vilje.” Men hun valgte altså klosteret og livet med Gud. Og hun var bevisst sitt valg av dette livet og ikke av livet i ekteskap. I ekteskapet var kvinnen prisgitt sin mann og de utallige barnefødsler: “…hvis ektemannen er trist, må hustruen også være det; hvis han er glad, må hun være glad, selv om hun ikke er det. Tenk, søstre, hvilken trelldom dere har unnsluppet! [les: ved å gå i kloster]“ (fra Fullkommenhetens vei).
Det er verdt å ta med seg smilet og gleden ovar at det ikke lengre er slik i Norge. Kvinner kan i stor grad gjøre og arbeide med det de er interessert i. Men det er også verdt å ta med seg en bestemmelse om å fortsette å arbeide mot at det settes slike begrensninger på bakgrunn av kjønn. Ingen skal begrenses i å gi uttrykk for seg selv og sin trosfromhet. I går, på den internasjonale kvinnedagen, så jeg de to første episodene av den amerikanske serien Mad Men fra 50-tallets USA og reklamemiljøet der. Og 50-tallets, for meg, skamløse behandling av kvinner som objekter. Og tidsgapet til Teresa ble plutselig så mye mindre. Både Teresa og Mad Men aktualiserte for meg situasjonen for kvinner gjennom historien. Og en erkjennelse av at malen i de fleste sammenhenger i verden i dag ikke er så veldig annerledes nå enn på Teresas tid.
Teresas beskrivelser er, ihvertfall så langt som jeg har kommet, fasinerende lesning. At kjønnsroller blir en del av uttrykket for fromhet gjør ikke latteren mindre verdifull. Jeg ler ikke av Teresas fromhet, men av gleden over at jeg og mine er et annet sted enn henne - ihvertfall i forhold til begrensninger som settes for våre liv. Mye av hennes liv og arbeide er fremdeles et forbilde og en inspirasjon.
(Tekster er hentet fra Teresa av Avila, “Boken om mitt liv“. Oversettelse og innledende essay av Olaug Berdal. Verdens hellige skrifter. Bokklubben 2008.)
Innlegg (RSS)